Det å være gravid på nytt..

I dag møtte jeg en dame på butikken som var kjempe gravid. Det vil si, hun hadde termin om en uke ca. Å når vi kom i snakk å begge fortalte at de var flergangsfødende spurte hun meg så fint: " Savner du ikke naiviteten fra første gang?". Jeg måtte tenke litt på dette, men jeg innser at jo, hun har jo helt rett. Sist visste jeg ikke noe om hva jeg hadde i vente. Denne gangen har jeg jo så å si nettopp vært igjennom alt så vet jo mer hva jeg kan forvente å når. Men på en annen side savner jeg ikke uvissheten fra sist heller. I allefall ikke uvissheten på alt frem til fødselen. Jeg følte meg trygg når jeg kjente bevegelse første gang denne gangen fordi jeg husket det fra sist. Jeg skjønner hva som foregår når hun borrer hodet sitt nedover, fordi jeg opplevde det sist. Å mange andre slike små gravideting. Ikke at jeg var stresset eller overbekymret sist, for det var jeg overhodet ikke. Tok ting som det kom å regnet med det var nok ett gravidesymptom. Men denne gangen skjønner jeg jo hvilket gravidesymptom det er snakk om. Å det er på en måte litt godt. 

Det jeg på en måte skulle ønske jeg ikke visste så mye om er selve fødselen. I begynnelsen av dette svangerskapet var jeg stresset fordi jeg husket hvordan det var sist når babyen skulle ut. Er jo ikke til å skyve under en stol at det er en enorm opplevelse, på godt og vondt. Men det er også en opplevelse jeg ikke kunne vært foruten. Denne gangen vet jeg jo mer om hva som skjer. Hvordan det oppleves å hvilken opplevelse det faktisk er. Jeg vet ikke helt om jeg liker det egentlig... Husker jeg satt å var smålig frustrert sist gang over at jeg ikke helt visste hva jeg gikk til, men nå som jeg faktisk vet, vil jeg egentlig ikke det allikevell. Men, nå som sist, så har jeg troen på at dette kommer til å gå fint. Man må bare gå inn med åpent sinn å være positiv. Det funket på meg sist, å jeg har stor tro på at det også funker denne gangen. Ut skal jo babyen, enten den vil eller ikke ;) 

Denne naiviteten gjelder jo også litt på når babyen har kommet ut å alt det medfører. Jeg husker barselstiden sist som veldig positiv og koselig. Men det var jo både ammeproblemer å andre små problemer allikevell. Selv om jeg tok det med knusende ro å gjorde det som måtte for at lille jenten min skulle ha det best mulig så innser jeg jo nå at det var en krevende tid det også. Ikke for at vi ikke koste oss, for det gjorde vi. Storkoste oss. Men fordi at nå var det plutselig en liten jente der som måtte mates og stelles på å som skulle ha det godt. Er jo ikke så enkelt å vite hva de vil sånn helt i begynnelsen. Men det som alt annet gikk seg jo til det også. Denne gangen så vet jeg jo også her mer hva jeg kan forvente, men samtidig så er ingen barn lik. Å det Amanda likte og trengte behøver ikke nødvendigvis bety at Lillesøster liker eller trenger. Kanskje er Lillesøster ett skikkelig matvrak som bare skal ammes hele tiden. Eller kanskje er hun som Storesøsteren som må vekkes for mat. Man vet jo aldri helt hva man går til allikevell. Å det er jo en god følelse i grunn. Så nå må vi bare passe på å huske dette når vi faktisk får en til liten baby. At selv om Amanda likte det sånn å sånn, så betyr ikke det at Lillesøster vil ha det sånn. Hun har nok helt egne meninger om hva hun ønsker tenker jeg, å kommer til å lære oss fort nok opp. 

Å siden dette ble mye tekst kommer det ett aldri så lite ukebytte bilde fra i går hvor vi gikk inn i uke 32! :)

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anniken's Krok

Anniken's Krok

29, Rælingen

Jeg er en jente på (snart) 30 år. Giftet meg i sommer med min fantastiske mann og sammen har vi to døtre og en hund. Jeg ble i mars 2015 diagnostisert med ME, noe som jeg fortsatt kjemper med. Sommeren 2015 la jeg om kostholdet og lever nå (så godt det lar seg gjøre) etter lavkarbo filosofien og det virker som dette funker for meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om dill og dall som rører seg i livet mitt, dele litt oppskrifter og fordøye tanker:)

Kategorier

Arkiv

hits