Trist men også veldig utålmodig

Selv om jeg sier at dagene flyr avgårde og jeg knapt henger med i svingene så rekker allikevell hodet mitt å produsere diverse tanker langs veien som gjør at jeg blir liggende våken om nettene å fundere. Dette hadde jeg jo i forrige svangerskap å, så hører nok med:) Tankene svirrer veldig mye rundt det å skal bli tobarnsmamma helt plutselig, å det å være gravid. 

Jeg har alltid hatt lyst på tre barn, gjerne to litt tette å så en attpåklatt etterhvert. Det er sånn jeg vokste opp. To år mellom meg og mellombror å så 9 år til minste bror. Men når jeg var gravid med Amanda og formen var som den var bestemte jeg meg for at det skulle bli kjempe lenge til neste graviditet for jeg skulle være i form først. Det skjedde jo ikke da, å formen min er ganske lik det den var sist, men har heldigvis litt mer overskudd denne gangen! Så nå har jeg på en måte bestemt meg at jeg ikke skal ha flere barn. Eller i allefall ikke flere graviditeter. Jeg har knapt nok energi og hode til å ta vare på jenta mi nå, å selv om alt jeg har av overskudd går til henne er det fortsatt ikke nok for hennes del. Men alt er jo midlertidig og jeg vet jo at så snart jeg er ferdig å gå gravid å har fått Lillesøster ut kommer formen seg betraktelig, heldigvis! :) 

Men det er her tankene svirrer. Dersom dette er siste graviditet burde jeg jo nyte og dokumentere den godt siden jeg ikke kommer til å oppleve det igjen. Å det føles jo litt trist at jeg ikke vil oppleve alt dette igjen. Magen som vokser og babyen som sparker villt. På den andre siden er jeg så utålmodig etter å møte Lillesøster å få mer overskudd til å ta vare på familien min, at jeg helst skulle født i går. Eller egentlig ikke. Er ikke helt klar mentalt der heller. Jeg nyter jo magen å elsker å se at den vokser og kjenne at det romstreres heftig inni der. Studerer den i speilet hver dag å gleder meg over å se bevegelsene som vises på utsiden. Men jeg misliker det faktum at jeg er så sliten og utmattet hele tiden. Selv om jeg vet at det hører med å andre har det helt likens. Tror jeg er mer utålmodig å sånn nå siden jeg vet at jeg vil føle meg mye bedre så snart Lillesøster er ute. Å det hjelper jo ikke akkurat på tålmodigheten det da;)

Så er det det å skal bli tobarnsforeldre. Hvordan i alle dager jeg skal få plass i hjertet mitt til en liten jente til aner jeg ikke, å skjønner ikke at det går ann heller. Amanda bor så dypt inni der at jeg føler hjertet brister når jeg tenker på hvor glad jeg er i den jenta der. Å så skal jeg lage plass til en til som jeg skal elske like mye? Skjønner ikke hvordan det skal gå an! Å mannen tar jo også en stor del der som heller ikke skal vike for en liten søster. Men, innerst inne vet jeg at jeg kommer til å bli like glad i dem begge to, selv om jeg nå ikke helt skjønner hvordan det skal gå an. Folk får jo flere barn, å jeg har aldri følt at mine foreldre er mer eller mindre glad i noen av oss. Men er så rart. Å hvordan skal jeg fordele tiden min på dem begge to? Gi Amanda alt hun trenger av trygghet å nærvær å samtidig gi Lillesøster det samme slik at hun blir en trygg og god liten jente hun også. Å tid hver for seg, å tid sammen. Å dette med sovingen, hvordan blir det om Lillesøster også sover dårlig om nettene som Amanda. Da blir de å vekke hverandre å holde litt av ett leven. Hvordan skal det gå? Ammingen er jeg også spent på. Hvordan blir Amanda å reagere når det kommer en liten bylt som kanskje krever mammaen sin pupp i tide og utide? 

Så ja, er jo i grunn ikke noe rart jeg er sliten kanskje. Med så masse tanker som svirrer rundt bestandig;) Burde stått ett sted at ufrivillig tankekaos er ett av symptomene på graviditet. Men jeg tror også at det er viktig å ha kjent på alle disse tankene å følelsene før jeg faktisk blir mamma på nytt. Da føler jeg jeg stiller litt mer forberedt i det minste. 

Å nå er det ikke lenge igjen! I overkant av to måneder til terminen bare! :)

2 kommentarer

Maria Therese

26.10.2012 kl.09:56

Det er det som er så fint med mammahjerter og pappahjerter - de utvider seg på magisk vis slik at det ALLTID er plass til en til :) Stor klem

Anniken's Krok

27.10.2012 kl.14:19

Maria Therese: Ja du har helt sikkert rett :) Det meste med det som skjer med oss nå føles jo magisk så hvorfor ikke det også :)

Skriv en ny kommentar

Anniken's Krok

Anniken's Krok

29, Rælingen

Jeg er en jente på (snart) 30 år. Giftet meg i sommer med min fantastiske mann og sammen har vi to døtre og en hund. Jeg ble i mars 2015 diagnostisert med ME, noe som jeg fortsatt kjemper med. Sommeren 2015 la jeg om kostholdet og lever nå (så godt det lar seg gjøre) etter lavkarbo filosofien og det virker som dette funker for meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om dill og dall som rører seg i livet mitt, dele litt oppskrifter og fordøye tanker:)

Kategorier

Arkiv

hits