Da vi ble husløse..langt tankekaos:)

"Anniken, det brenn hos naboen du må komme dæ ut med en gang!"

Sånn ble jeg vekt tidlig om morgenen 30 november i fjor. For en gangs skyld sov Amanda lengre enn 06.00 å sov ennå når kjæresten min kom å ropte at det brant hos naboen, klokken var da 07.15. Jeg vet ikke helt om jeg bevisst fikk med meg hva han sa, men underbevisstheten min må ha hørt det for jeg reagerte instinktivt. Jeg sa "okei", reiste meg opp av sengen å hentet ullklærne til datteren min som lå i kommoden ved siden av sengen hennes. Så tok jeg henne over i vår seng å kledde på henne ullgenser, ullbukse og lester mens jeg forholdt meg helt rolig. Amanda sov ennå. Rundt meg svirret kjæresten min og jeg hørte han bar Paolo ut i bilen og kom inn igjen etter noe mer. Ute kunne jeg høre masse roping og snakking. Jeg lukket de ute. Hadde ikke ork til å la meg stresse. Når Amanda var ferdig påkledd ballet jeg henne inn i ett stort ullpledd og gikk ut i gangen, hun sov ennå i armene mine. Jeg hadde heldigvis på meg nattbukse og slengte på meg en collegejakke over det igjen. Kjæresten min var nå på vei inn igjen å jeg så husverten vår utenfor døren sammen med en mann. De ropte og ba meg skyndte meg. Jeg gikk raskt inn i stuen å hentet stellebagen til Amanda, dro med meg tre pledd fra soverommet og smatt beina ned i ett par støvler så gikk vi ut. Jeg så ikke noe flammer eller luktet noe røyk, men jeg skjønte det måtte være alvorlig når det var fullt av folk nede på veien allerede. Husverten min sa at hun hadde varmet opp sin bil og at vi gjerne måtte gå å sette oss i den. Men jeg ville heller sitte i vår bil, så hun hjalp meg inn i baksetet på bilen mens jeg tvilholdt på Amanda og prøvde så godt jeg kunne å dekke henne til så hun ikke skulle bli kald på ørene. Inne i bilen lå Paolo å slappet av i forsetet. Han lot seg visst ikke stresse helt han heller. Trøttingen. Kjæresten min kom løpende ut med vogna til datteren vår å la den i bagasjerommet. Så løp han inn igjen å kom løpende ut med alle pc'ene. For han var det viktigste å få oss ut, deretter sted for datteren vår å sove så alle bildene. 

Nå kom han å satt seg inn i bilen og vi kjørte ned på veien å litt bort fra huset. Det var masse folk utenfor allerede. Jeg så på klokken og nå var den 07.22. Når vi kom ned på veien kom jeg på at jeg ikke hadde noe mat til Amanda i stellebagen. Hun hadde nylig bestemt seg for å slutte å amme så hun nektet å ta i mot melk fra meg der, å alle flaskene hennes hadde vært vasket og sto å tørket på benken. Jeg fikk litt panikk å så for meg en illskrikende baby som var ihjelsulten. Ikke hadde jeg med meg penger eller bankkort heller. Det var ikke det som hadde vært prioritert når vi gikk ut av huset. Jeg spurte kjæresten min om han turte å springe inn i huset igjen, men han sa nei. Jeg hadde jo ennå ikke sett flammene, eller luktet noe røyk. Ingenting. Så for meg var det hele kanskje litt mer uvirkelig. Når vi da hadde parkert forsvant kjæresten ut for å finne husverten å høre at de alle hadde det fint. Da så jeg for første gang flammene i gjennskinnet av vinduene til naboen på andre siden av gaten. De sto opp over pipen på huset som var bygd sammen med vårt hus. Å det var masse røyk som veltet over huset og mot bilen vår. Ekkelt.

Nå hadde politiet og to sykebiler ankommet og snart kom brannbilene også. I ettertid har vi fått vite at det var 13 brannbiler der. Vi ble bedt om å komme inn i en ambulanse men vi valgte heller å sitte i vår bil slik at det ble mest mulig varmt og ro rundt Amanda og Paolo. Resten av morgenen gikk i ett blurr og jeg husker ikke så mye av den. Jeg vet jeg forsøkte å amme Amanda, det funket ikke. Men klarte å roe henne ned igjen med sutten og kosen. Kjæresten min fikk politiet til å gå inn i gangen vår å hente ut en jakke hvor vi visste vi hadde bankkort slik at vi fikk handlet inn mat til Amanda så han var nede på butikken en tur også. Selv satt jeg mest i bilen og holdt godt rundt Amanda. Å koste med Paolo. Å så på flammene. En eller annen gang kom politiet forbi å sa at hele huset mest sannsynig kom til å gå. Vår del også. Det var tøft å høre. Men mest tenkte jeg på alle minnene våre. Å på husverten som kom til å miste alt sitt som hun hadde hatt i alle disse årene.

Så etter en stund virka det som de hadde fått kontroll på brannen og vi ble fortalt at vår del ikke hadde brent. Tenk å være så heldig. Vår leilighet fikk ikke en eneste skade, ikke noe røykluk, ingenting sot. Ser ikke ut som det har vært brann i umiddelbar nærhet overhodet. Den andre delen var totalskadet og husvertens del var ganske ødelagt den også. Så vi ble alle husløse. Å de snakker om at det tar ett år å rehabilitere å pusse opp igjen. Uvirkelig. Utover dagen fikk vi lov å komme inn i vår leilighet under observasjon av skadeservice og vi fikk hentet ut det aller mest nødvendigste, som bilstolen til Amanda. Var rart å komme inn der, ingenting var ødelagt å så fikk vi ikke lov å bo der. Vi fikk møtt husverten vår å gitt henne en god klem før vi kjørte derfra mens vi vurderte hva vi skulle gjøre nå.

Etter brannen dro vi til en venninne som også har en jente som er like gamel som Amanda, å deretter var vi hos svigerfar i to uker før det var juleferie.Jeg bruker visst litt lenger tid enn vanlig til å bearbeide slike ting, så det er først nå i det siste jeg har fått tenkt å bearbeidet mine følelser over det hele. Nå var vi utrolig heldige. Men det var ganske så skummelt der og da. Å etter at jeg har hatt en uke med fæle drømmer hvor jeg hører kjæresten min sin stemme over og over igjen som ber meg komme meg ut av huset, tenkte jeg det var på tide å skrive det hele ned. Kanskje tankene mine letter litt da. :)

Én kommentar

Therese

26.02.2012 kl.15:00

Veldig godt skrevet. Ser det klart for meg. Stenge ute alt og bare konsentrere seg om å ordne alt for ungen. Først Amanda, så Amanda, så Amanda... og så deg selv. Den fæle følelsen av å ikke ha med flaske og nan... Så godt at alt gikk bra :)

Skriv en ny kommentar

Anniken's Krok

Anniken's Krok

29, Rælingen

Jeg er en jente på (snart) 30 år. Giftet meg i sommer med min fantastiske mann og sammen har vi to døtre og en hund. Jeg ble i mars 2015 diagnostisert med ME, noe som jeg fortsatt kjemper med. Sommeren 2015 la jeg om kostholdet og lever nå (så godt det lar seg gjøre) etter lavkarbo filosofien og det virker som dette funker for meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om dill og dall som rører seg i livet mitt, dele litt oppskrifter og fordøye tanker:)

Kategorier

Arkiv

hits