Fødselshistorien

Etter å ha tenkt en stund har jeg bestemt meg for å skrive inn fødselshistorien min. Mest for at andre kan lese og bli beroliget, slik som jeg ble i forkant av min fødsel. De som ikke vil lese får bare la være :)

Fødselshistorie:

Det hele begynte om morgenen 29 mai, tre dager på overtid. Våknet opp i 9 tiden etter å ha sovet urolig hele natten. Når jeg lå i sengen og våknet kjente jeg at jeg hadde mensmurringer. Etter en liten stund gikk det opp for meg at disse murringene kom med ca 10 minutter mellomrom. Uten å håpe for mye tok jeg sånn smått tiden og fant at sammentrekningene kom med 9 min mellom og varte i ca 40 sekunder. Jeg dro med meg mannen, mammaen min (som var her i anledning fødselen) og hunden og gikk ut for å gå riene i gang. For første gang så langt tilbake jeg kan huske var jeg altså å gikk tur i skogen klokken 10 på en søndagsmorgen! mihihi!


Siste magebilde tatt 30 mai 2011 :)

Det var litt fremgang mens vi gikk, men fortsatt var det verken vondt eller ubehagelige sammentrekninger. Utpå kvelden kom de med 4 minutter mellom og varte i ca 1 minutt så vi kontaktet storken. Her ankom vi rett etter midnatt og ble godt tatt i mot av en jordmorstudent. Når jeg ble undersøkt ble det konstatert litt over 1 cm åpning og fortsatt bare halvmodent. Jeg var forberedt på å bli sendt hjem siden disse sammentrekningene verken var smertefulle eller slitsomme så jeg ble ikke skuffet i det hele tatt. Verre med mammaen min som ble dypt fornærmet :P hehe. Stakkars jordmorstudenten var kjempe trist og lei seg over at det ikke var noe fremgang, så hun sa at vi kunne gjerne bli der men anbefalte oss å reise hjem for å hvile. Hun var livredd for at jeg skulle bli lei meg. Det hele endte med at jeg trøsta jordmorstudenten, var da ikke noe problem, nå var det i allefall noe på gang som jeg så fint sa, så reiste vi hjem. Utpå natten ble det vondere og mer ubehagelig så nå var det ikke noe tvil at det var rier. Fikk sove kanskje 2 timer sammenhengende for riene kom nå oftere og varte lengre. Ringte føden igjen og fikk beskjed om at når riene kom ca hvert 4 minutt og varte i ca 1 minutt skulle vi kontakte de igjen. Teite riene mine kom jo selvfølgelig bare hvert 8 minutt og varte knappe 40 sekunder så her ble vi gående og vente. Og vente. Jeg var ute og sprang i bakkene utenfor her en million ganger, støvsugde hjemme flere ganger om dagen. Og spiste rømme. Masse rømme! Jeg liker ikke rømme en gang ;) Også denne natten ble det lite søvn, ca 1 time totalt.

Tirsdagmorgen gikk slimproppen! Hurra! Riene var så vonde at jeg måtte puste meg igjennom de men fortsatt var det 8-13 minutt mellom hver rie. Smertene mine satt i blæra, noe jeg egentlig var fornøyd med. Også denne dagen ble det turgåing, turgåing og rømme som ble hjelpemidlene. Natt til onsdag sov jeg ikke ett sekund. Jeg hadde så vondt at jeg klarte ikke å ligge. Ved hver rie satt jeg på sengekanten og ruget meg igjennom, mens jeg pustet og pustet. Gubben ordnet dyne rundt meg og pute oppå sprinkelsengen så jeg kunne lene meg over den og sove innimelllom riene, men nå brukte jeg så lang tid på å hente meg inn i mellom riene at det var ikke snakk om søvn. Klokken 6 ga jeg opp å gikk å vekte mamma å sa at uansett hva føden sa nå så dro vi inn til klinikken. For dette gikk ikke mer. Fortsatt kom de med 8 minutter mellom. Jeg ringte inn til føden og sa at nå kommer vi enten dere vil eller ikke. Traff selvsagt på en sur dame som spurte hvor lenge jeg hadde hatt rier, siden søndag svarte jeg. Neppe svarte hun. Du har helt sikkert hatt sammentrekninger da, men ikke rier. Jeg bare, whats the difference. Det er vondt og nå kommer vi inn så får dere se hvor langt jeg er kommet.

Vi ble heldigvis godt tatt i mot av en jordmor og en student. Undersøkelsen viste ikke mer en 3 cm åpning ( L) men nå var det i allefall modent. Jordmoren bestemte at vi skulle prøve akupunktur for å hjelpe meg å sove litt så da ble jeg stukket både her og der med diverse nåler. De ville ikke legge meg inn da de ikke visste når det kom til å skje noe mer. Men jeg fikk lov å ligge på rommet ?mitt? mens jeg fikk akupunktur. Denne hjalp og jeg fikk sovet ett par timer, riktignok med rier innimellom da. Når de tok ut nålene lot de en stå igjen midt oppå hodet. Denne var visst den som skulle hjelpe aller mest på å slappe av. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, men kroppen min var sikkert utslitt etter så mange dager uten søvn. Klokken 12 kom riene oftere, men fortsatt var det i hvertfall 6 minutt i mellom. Jeg ble undersøkt ofte men det var veldig liten fremgang. I 14 tiden var det ikke mer en 4 cm åpning så jeg forsøkte meg på prekestolen. Da kom de litt tettere med 3 minutter i mellom, jahoo! Så ble jeg undersøkt ca klokken 18 og da hadde jeg kun 6 cm åpning. 6 cm! Nederlag. Men, de tok vannet og da tenkte jeg yess! Broren min ble født 15 minutter etter at vannet ble tatt. Nå var det nok ikke lenge igjen. Opp på prekstolen med deg!

Til nå hadde jeg klart å komme meg igjennom riene uten problemer, så godt det går da, men nå haglet riene over meg. Med nedpress. Den ene toppen etter den andre og jeg fikk ikke pustet noe i mellom dem. Jeg sto og hang over prekestolen og klarte ikke røre meg av flekken. Jordmoren kom å nærmest bar meg bort til sengekanten. Fortsatt kom riene i ett. Kanskje tre-fire etter hverandre så 1 minutt pause, før det var påan igjen. Og det var enormt nedpress så jeg mistet pusten når presset kom. Jordmoren satt akupunktur som skulle hjelpe mot smertene, men jeg kjente ikke noe forskjell. Bare rier, rier, rier. På forhånd hadde jeg sagt til mamma at det eneste jeg var bekymret for under fødselen var det punktet når man når 8-9 cm å man liksom bare venter på de siste før man kan presse. Jeg hadde hørt at det var mange som følte de hadde lyst å gi opp da, og jeg hadde sagt til mamma og mannen at her måtte de fortelle meg at nå, nå var det ikke lenge igjen. Siste innspurt liksom. Så, når riene kom så tett og jeg sleit med å fokusere sa mamma, husker du når vi snakket om det punktet hvor de fleste føler at nå dør de snart for det her klarer de ikke? Ja, sier jeg, er dette det?? Jippi! Så ble jeg undersøkt og da jordmoren sa at det fortsatt bare var 6 cm ga jeg opp. Denne ungen skulle visst aldri ut! Vi var nok litt av ett team der vi satt inne på rommet. Mamma hadde kald klut på ryggen min, mannen hadde varm klut på magen min og jeg, jeg tviholdt meg fast i vinduskarmen mens jeg pustet, og pustet! Men jeg var med godt mot. Så, rundt klokken 22 spurte jordmoren om jeg hadde lyst å vurdere epidural? Jeg hadde på forhånd ikke tatt stilling til om jeg ville ha epidural eller ikke, men nå ville jeg veldig gjerne det. De stakk veneflon oppe på storken slik at epiduralen skulle bli satt raskest mulig når jeg kom ned. Jordmoren stakk feil da, så jeg fikk en diger blåflekk på ene handa, og ved hver ri når mannen eller mamma holdt meg i hendene hylte jeg nei blåflekk blåflekk! :P hehe

Når jeg fikk satt veneflon og epidural og drypp og alt det andre de satt i meg så forsvant både mamma og gubben ut på gangen, i tillegg, når de satt epiduralen forsvant jordmoren også. Så der satt jeg da, helt alene med anestesilegen! ;) hehe, rakk å registrere at han var ganske handsome før jeg på nytt forsvant ned i rie verdenen min. Epiduralen var ikke vond i det hele tatt. Kjente bare ett bittelite stikk å så kjente jeg ikke noe mer. Epiduralen virket nesten med en gang, nå hadde jeg bare litt vondt, sånn som jeg hadde de første dagene før riene eskalerte. Jeg spurte jordmorstudenten pent om jeg kunne få lovt å spise litt, men det fikk jeg ikke. Eneste hun kunne tilby meg var sånn uggstygg energidrikk. De var redd jeg ville bli dårlig av epiduralen og det ville vi ikke ha noe av. Ved midnatt hadde epiduralen akkurat begynt å virke, og jeg var sliten så spurte om de kunne øke dosen helt til jeg ikke kjente noe som helst. Men uansett hvor mye de økte kjente jeg nedpresset hver eneste gang jeg fikk en ri. Men det gjorde toppene mindre og pausene lengre noe som var himmelsk. Rundt 02, skjønner ikke hvor tiden ble av i mellom, fikk jeg heftige pressrier. Sier forsiktig til mamma at det føles som jeg må på do. Så skulle jeg forsøke å gå på do men i det jeg skred ut av sengen sank jeg sammen på gulvet fordi den ene foten min var gått i dvale av epiduralen. Snakk om. :p Da lo vi så vi grein hele gjengen. Der satt jeg da, med en diger slange utav ryggen, tre forskjellige venefloner på hendene, hvor to var stukket feil, ett drypp i armen og så disse forbanna magebeltene da, ctg og whatnot. Jeg ble så irritert på de til slutt. De skled jo ned hver gang jeg fikk en rie og magen strammet seg, Så til slutt satt de sånn sensor på hodet til Lille. Altså en slange derfra også. Angrer litt i dag på at vi ikke tok bilde av meg med alle slangene og nålene overalt, men men. Vi husker det godt. I allefall, etter at jeg fikk kateter, siden jeg ikke klarte å gå på do, så ble pressriene ennå mer markant. Og jeg var livredd for at jeg skulle drite på meg selv for å si det rett ut. Både jeg og Amanda hadde feber, å pulsen hennes var litt lav så de økte dryppet og ga meg beskjed at når pressingen begynte fikk jeg en time på meg til å få henne ut på egen hånd å så ville de hjelpe til med sugekopp om hun ikke var kommet ut. Under epidural pausen min hadde jeg fortalt jordmorstudenten vår at jeg hadde hatt en merkelig drøm hvor babyen som kom ut av meg var helt svart, altså ikke afrikanersvart/mørkhudet, men helt kollesvart, som natten og en tegneseriefigur og det var en gutt. Å at jeg også hadde drømt at babyen bjeffet. Så når pressriene begynte var jordmorstudenten kjempe spent på om det var en liten svart gutt eller en hund som kom ut og hun å mamma og gubben spøkte og lo over dette her. Selv hadde jeg ikke fått med meg samtalen en gang å skjønte ingenting:P Jeg presset som en helt. Både med rier og uten. Ungen skulle ut nemlig. Jeg ville klare det selv. Mamma kom forsiktig bort til meg å sa at du vet det er lov å lage lyd når man presser. Lyd sier jeg! Nei, jeg skal bruke alle mine krefter på å få ungen ut! Ikke på å brøle mannskjit! Etter 30 minutter med pressing kommer barnelegen inn og de bestemmer seg for å ta babyen ut med sugekopp. Og at de ville komme til å klippe meg. Her fikk jeg hetta for første gang. Klippe?! DET hadde jeg virkelig ikke planlagt. Men jordmoren og barnelegen og alle rundt meg var så fantastisk flotte og rolige at det var jo ikke noe stress det heller liksom. Barnelegen satt sugekoppen under en pressrie og jeg presset alt jeg hadde, hodet kom ut til åpningen og så brøler mamma, nemmen se, så masse svart hår da gitt! Hvorpå jeg stopper pressingen min å sier, SVART? Er babyen svart? Mihih. Barnelegen hjelper hodet ut av åpningen og snur henne rundt, så tar jordmorstudenten over og etter ett par rier til så har jeg lille Amandaen min på brystet. Hun var født 04.24, nesten fire døgn etter riene mine startet. Herregud for en opplevelse! Jeg gråt å gråt å sier til gubben, tenk, denne her kom ut av MEG!



Fødselshistorien min er egentlig ett eneste stort blurr for meg. Jeg befant meg i en annen verden. Hele tiden mens riene pågikk etter vi kom til klinikken så hadde jeg en utavdæsjølopplevelse. Hørte alt som skjedde rundt meg laaaaangt unna liksom. Var helt sjokkert når jeg så hva klokken var når pressriene kom. Både mamma og gubben var fantastisk støtte da, og vi var super heldige med både jordmødre, studenter og leger. 

Én kommentar

Miriam

30.09.2011 kl.20:22

Så fin fødselshistorie :) Kjenne mæ igjen i det at alt va helt blurry... For en (syk?) og fantastisk ting det egentlig e å gå igjennom en fødsel :)

Skriv en ny kommentar

Anniken's Krok

Anniken's Krok

29, Rælingen

Jeg er en jente på (snart) 30 år. Giftet meg i sommer med min fantastiske mann og sammen har vi to døtre og en hund. Jeg ble i mars 2015 diagnostisert med ME, noe som jeg fortsatt kjemper med. Sommeren 2015 la jeg om kostholdet og lever nå (så godt det lar seg gjøre) etter lavkarbo filosofien og det virker som dette funker for meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om dill og dall som rører seg i livet mitt, dele litt oppskrifter og fordøye tanker:)

Kategorier

Arkiv

hits