Hva skal man si..

Ja, hva skal man skrive på en dag som denne. Hva kan jeg skrive som noen gidder å lese når vi har opplevd hva vi har opplevd de siste dagene. Ingen er jo interessert i å lese om min hverdag uansett, men jeg føler jeg må skrive noe allikevell. Det er tredje dagen etter dag null som de kaller det. Dagen da Norge opplevde det verste angrepet på nordmenn i Norges historie. Og attpåtil var det en nordmann som sto bak angrepene. En etnisk norsk mann, født og oppvokst i Norge og boende på Oslo's beste vestkant. Det var sikkert ganske mange som ble sjokkerte da de skrudde på nyhetene på fredag ettermiddag og så de dramatiske scenene utenfor regjeringsbygget som ble bombet. Og en av de første tankene til mange var sikkert at vi hadde blitt utsatt for en terror handling fra en eller annen islam ekstrem gruppe. Jeg må innrømme at også jeg kommenterte etter en stund at jeg var ganske spent på hvem som kom til å ta på seg skylden for dette. Hvilken gruppe. Selv om jeg nektet å tro at noen terrorgruppe hadde bombet Norge. Vi er litt naive sånn sett, vi nordmenn. 

Når jeg slo på nyhetene selv var det første bildet jeg så en slagmark utenfor regjeringsbygget. Jeg ble sjokkert og så ble jeg fasinert. Er det lov? Det er vell kriminologen i meg, eller eventuelt ett snev av morbid nysjerrighet. Jeg ble sittende fastlåst forran skjermen og bare så. Glodde rett og slett. Og tenkte. Hele dagen. Vi diskuterte hvem det kunne være, hvor bomben hadde vært plassert, hvor likt dette bildet var bilder vi ser fra krigsherjede områder nesten hver dag og ikke minst syntes vi synd i de stakkars stakkars menneskene som var skadet og de som var døde. Etter Utøya ble vi stille. Hva ska man si. En mann, forkledd som politi gikk berserk med skytevåpen på en øy. Ingen sted å rømme for de stakkars ungdommene. 

Når jeg la meg på fredagsnatten var det konstanert at det var 7 døde i Oslo sentrum, og hvertfall 4 på Utøya. De regner med at i hvertfall 20-30 stykker var blitt drept. Og så sto jeg opp lørdagsmorgen og så at antallet hadde steget til 84. 84! Akkurat i det sekundet jeg fikk høre det skulle jeg ønske vi hadde dødstraff. Han burde henges var min kommentar. Men egentlig mener jeg ikke det, er så i mot dødstraff som det går an å bli. Men jeg er så glad for at han har forberedt seg så godt som han har, dermed kan han ikke bli diagnostisert som gal i gjerningsøyeblikket. Heldigvis,. Å så blir han forhåpentligvis dømt av internasjonal terrorlov. 

Nå i dag gleder jeg meg masse til rettsaken. Jeg håper den blir åpen, for denne rettsaken vil jeg virkelig få med meg. Hva i alle verden kan få en mann til å gjøre slike ting? Det skal bli interresant å høre hva han sier. Jeg er fortsatt fasinert, og tror jeg kommer til å være benkret når rettsaken endelig kommer opp. Sluke alt som sies. 

Men, det jeg egentlig skulle skrive om, sånn etter at jeg hadde tømt hodet mitt, var at norske myndigheter har vært kjempeflinke i denne situasjonen. Vi har aldri opplevd noe slikt som dette og allikevell tok de det på strak arm og var virkelig flinke. Holdt pressekonferanser hele tiden og oppdaterte de som satt å så på nyhetene så snart de hadde noe å oppdatere. Supert både for oss nysjerrige og for alle som satt hjemme og ventet på å høre fra sine rundt om i Oslo og på Utøya. 

Og til slutt går alle mine tanker til ofrene, både de drepte og de overlevende, etter denne terrorhandlingen, og til de pårørende. Familiene som ennå venter på svar om deres sønn eller datter, mor eller far er død. Men jeg sender også masse tanker til familien til han som er arrestert. Stakkars familien hans. De har det nok ikke lett nå de heller. Selv om det nok ikke var noe de kunne gjøre for å forhindre denne handlingen. 

Ta vare på hverandre i disse tider <3 

 

Én kommentar

Lendefamily

27.08.2011 kl.17:56

Så sant, Anniken! Skriving er jo kjekt i seg selv:) -Men ja, virkelig tidkrevende!

Nå, hvordan trives du i den nye rollen som mor? Var et nydelig bilde av den lille lengre her nede:)

Skriv en ny kommentar

Anniken's Krok

Anniken's Krok

29, Rælingen

Jeg er en jente på (snart) 30 år. Giftet meg i sommer med min fantastiske mann og sammen har vi to døtre og en hund. Jeg ble i mars 2015 diagnostisert med ME, noe som jeg fortsatt kjemper med. Sommeren 2015 la jeg om kostholdet og lever nå (så godt det lar seg gjøre) etter lavkarbo filosofien og det virker som dette funker for meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om dill og dall som rører seg i livet mitt, dele litt oppskrifter og fordøye tanker:)

Kategorier

Arkiv

hits