"Mamma er du sliten?"

En vakker vintermorgen i november 2014 spør jenta mi på 3,5 år:

- Mamma er du sliten?

- Ja, svarer jeg.

- Jeg ser det..

- åh?

- ja du smiler ikke lengre..

Mammahjertet brast..så ser hun på meg og stryker meg forsiktig over armen..

- mamma, jeg lover jeg skal være snill. Så slipper du å være sliten hele tiden...


Det var dråpen som fikk det til å renne over hos meg. At min lille vakre jente på 3,5 år tar på seg skylden for mammas slitenhet likte jeg ikke. Jeg hadde allerede vært i kontakt med legen min flere ganger og ble utredet for alt mulig rart for å finne ut hva slitenheten min kom fra. Foreløpig hadde vi ingenting. Alle prøver var normale, alle undersøkelser var normale og ja..jeg var helt normal. Det sitter bare i hodet mitt tenkte jeg da. Jeg hadde følt meg fullstendig utmattet helt siden minstejenta ble født i januar 2013. Men så er det jo slitsomt å ha barn da. Og søvnløse netter. Syke barn. Barnehage barn. Fritidsaktiviteter. Hus og jobb. Listen er uendelig og jeg klarte ikke å henge med. Hadde alltid en unnskyldning å komme med da jeg sa jeg var sliten. Men nå var det nok. Så nå tok jeg på ny kontakt med legen og vi begynte utredningen for utmattelsessyndrom. Det var siste etappe forteller legen min. Ingenting annet stemmer, da må det være det. Men helst ville jeg jo ha en konkret årsak til hvorfor jeg var så sliten. Fortsatt holdt jeg ut i jobb og i hjemmet. Jeg begynte å mislike å være mamma. Kom med unnskyldninger om å jobbe sent eller møte venenr, bare for å slippe unna ansvaret noen timer. Begynte å bli redd for om jeg egentlig ikke ville ha barn. At det var derfor jeg var så utslitt konstant. Jeg sov enormt dårlig fordi jeg var så sliten. Spiste dårlig og hadde vondt overalt. I begynnelsen av februar hadde jeg akkurat "overlevd" fire influnensa runder på seks uker og da jeg så begynte på an igjen på nr 5 med feber og det hele bestemte jeg meg for å sykemelde meg. Dette gikk ikke lengre. Kroppen min hadde sagt stopp for lenge lenge siden.

Jeg var fullt sykemeldt i to uker så prøvde jeg meg på 50%, men kroppen sa ifra allerede etter første dag med å gi meg feber og halsvondt. Så etter en mnd med konstant hangling ble jeg 100% sykemeldt. Nå skulle jeg blir frisk! 

Det har vært en lang vei, men nå er jeg litt bedre og trenger ikke like mye hvile som for 8 mnd siden. I dag begynte jeg i 50% jobb igjen og jeg er enormt spent på hvordan det skal gå. Jeg er fortsatt sliten, men lever ikke helt på reserven lengre heldigvis. Når jeg har tenkt etter etter at jeg ble sykemeldt har jeg vært utslitt siden 2009. Siste året av bachelor utdanningen. Det er iallefal da jeg husker den første utmattelsen. Men nå, nå kan det bare gå en vei. Oppover :)

 

Vi gifter oss!

29. august 2015 er endelig dagen kommet. Da gifter vi oss. Mann og kone. Herr og fru. Og gubben og kjærringa. Gleder meg! :)

Planleggingen er i full gang. Kjolen er sikret, fotograf og lokalet er booket og vielsesstedet ble ordentlig avklart i dag. Vi skal ha et noe utradisjonelt bryllup men med noen tradisjonelle rammer. Hverken kristen eller human etisk vielse, men noe helt annet. Noe veldig oss:)

Planen er utevielse på en gård i nærheten. Det tror jeg blir utrolig vakkert. Nå gjenstår det å finne ut hvordan vi gjør det med lyd og musikk. Men har fortsatt god tid, så stresser ikke. Mye;)

Det er så utrolig mye man må huske på når man planlegger bryllup. Ting jeg ikke ante var viktige må planlegges i minste detalj. Og jeg, som er litt (mye?) kontrollfreak på slike ting har altfor mange ideer og tanker i hodet til at jeg klarer å gjennomføre noe som helst. Så nå har vi liste opp og liste ned med ting som må gjøres. Datert. I prioritert rekkefølge. Men med orden i boka klarer jeg å fortsette planleggingen. Heldigvis er de store tingene på plass nå. Så nå er det mest kos. Og dulling med pynten! :)

Jeg saumfarer ebay og andre nettsteder på jakt etter sko, underskjørt, tiara, smykker, bord dekorasjoner etc. Jeg vet hva jeg vil ha, men det vet tydeligvis ikke ebay;)
Jeg er ivrig bruker av pinterest for å få inspirasjon til all pynt, blomster og invitasjoner. Sluker til meg alt av inspirasjon jeg finner overalt på internett. Men jeg koser meg med planleggingen, og det er hovedsaken.

Så nå er det offentliggjort og bloggen kan herretter pepres med innlegg av tema "bryllup". :)

28.06.2014

Etter å ha blogget litt på en annen portal faller jeg nå tilbake til denne bloggen. Dette er liksom min blogg. Jeg kommer ikke til å blogge så veldig mye om barna, siden det var grunnen til at jeg flyttet meg til en portal som var passordbeskyttet, men har nok av andre ting å skrive om heldigvis;)

Nå går vi inn i et spennende år til. Vi planlegger nemlig bryllup. Og jeg har allerede begynt å lete etter lokale, inspirasjon og tips fra det store nettet. Lokalet viser seg å være vanskeligere enn jeg trodde å finne. Forloveden vil ha noe spesielt som vi ikke har funnet helt ennå, og jeg ønsker et sted med utevielsemuligheter. Så ønsker vi begge å ha et sted hvor vi kan ordne alt selv, være nært kollektivmuligheter, stort kjøkken og rimelig. Så da er det jo ikke så mange lokaler å velge i heller. Men, det dukker sikkert opp noe.

Når jeg først kastet meg inn i planleggingen ble jeg meldt inn i to grupper på facebook som handler om bryllup og jeg ble nesten svimeslått av alt som man må tenke på i forbindelse med bryllupet. Så nå kommer redebyggingen tilgode fra to svangerskap. Listeskriving (flere!), organisering og ta-en-ting-av-gangen-syndromet! Fint at disse instinktene også kan brukes i ettertid! :)

Så nå er første post på to-do-listen å finne lokale vi begge liker og booke det! :D 

36 uker, 1 mnd til termin og snart jul!

Puh, mye å skrive om på en gang her :) 

I går rundet vi 36 uker gravid, altså en uke til så er det 'lov' å komme ut Lillesøster! Jeg er litt splittet nå. For egentlig ønsker jeg henne ut sånn akkurat , eller så får hun vente til etter nyttår. Jeg vil gjerne slippe å være høygravid i julen, merker hvor tungt det er allerede. Men samtidig så er det jo mye bedre for henne om hun venter til 2013 før hun kommer ut. Men er i allefall liten tvil om at tiden går fort å snart er hun her. Uansett!


36+1 :)

På 36 ukers dagen var det også nøyaktig 1 mnd til terminen, å med det i minnet ble samboeren min bedt pent om å ommøblere soverommet vårt så vi fikk en fin og permanent plass til Lillesøster sin sprinkelseng. Etter ett par timers arbeid sa vi oss fornøyd å nå gjenstår det bare å skru opp sengen hennes. På soverommet da. Ellers må jo fødebagen pakkes snart, å stellekommoden fikses, klærne vaskes og vognen rengjøres å pusses litt opp. Men alt til sin tid. Sier jeg nå. Skal se når permisjonsuken kommer så blir alt gjort i løpet av noen dager ;)

Status innenfra magen er at Lillesøster har funnet seg ett favorittleie. Å det er ikke det mest ideelle leiet heller. Hun ligger på tvers nemlig. Sånn for å gjøre mammaen hakket mer bekymret i forhold til fødselen. Hun har lagt slik siden midten av oktober, å virker som hun blir helt krakilsk å frustrert når hun havner i hodeleie så for øyeblikket tror jeg ikke hun har planlagt å legge seg i rett vinkel. Virker ikke sånn. Så her har vi det gøy om dagen. Ikke kan jeg ligge på rygg fordi magen presser på noen nerver som gjør at jeg blir så vanvittig svimmel, ikke på magen fordi magen naturlig nok er i veien, å ligger jeg på høyre side får jeg "kjeft" fordi Lillesøster sine ben ligger der å blir klemt, snur jeg meg over til venstre blir hodet lagt i klem. Så ja, her krangles det litt før man finner roen om kveldene ;) Men, er ennå noen uker igjen før de gjør drastiske tiltak så satser på at hun har fått bedre retningssans til den dagen :)

 

Magebilde! :)

Uke 32+2



Jeg får stadig vekk sjokk når jeg ser meg i speilet, å gårsdagen var inget unntak. Så da måtte jeg ta bilde av denne store magen min :) Ingen tvil om at Lillesøster koser seg maks inni der i allefall! :)

 

Det å være gravid på nytt..

I dag møtte jeg en dame på butikken som var kjempe gravid. Det vil si, hun hadde termin om en uke ca. Å når vi kom i snakk å begge fortalte at de var flergangsfødende spurte hun meg så fint: " Savner du ikke naiviteten fra første gang?". Jeg måtte tenke litt på dette, men jeg innser at jo, hun har jo helt rett. Sist visste jeg ikke noe om hva jeg hadde i vente. Denne gangen har jeg jo så å si nettopp vært igjennom alt så vet jo mer hva jeg kan forvente å når. Men på en annen side savner jeg ikke uvissheten fra sist heller. I allefall ikke uvissheten på alt frem til fødselen. Jeg følte meg trygg når jeg kjente bevegelse første gang denne gangen fordi jeg husket det fra sist. Jeg skjønner hva som foregår når hun borrer hodet sitt nedover, fordi jeg opplevde det sist. Å mange andre slike små gravideting. Ikke at jeg var stresset eller overbekymret sist, for det var jeg overhodet ikke. Tok ting som det kom å regnet med det var nok ett gravidesymptom. Men denne gangen skjønner jeg jo hvilket gravidesymptom det er snakk om. Å det er på en måte litt godt. 

Det jeg på en måte skulle ønske jeg ikke visste så mye om er selve fødselen. I begynnelsen av dette svangerskapet var jeg stresset fordi jeg husket hvordan det var sist når babyen skulle ut. Er jo ikke til å skyve under en stol at det er en enorm opplevelse, på godt og vondt. Men det er også en opplevelse jeg ikke kunne vært foruten. Denne gangen vet jeg jo mer om hva som skjer. Hvordan det oppleves å hvilken opplevelse det faktisk er. Jeg vet ikke helt om jeg liker det egentlig... Husker jeg satt å var smålig frustrert sist gang over at jeg ikke helt visste hva jeg gikk til, men nå som jeg faktisk vet, vil jeg egentlig ikke det allikevell. Men, nå som sist, så har jeg troen på at dette kommer til å gå fint. Man må bare gå inn med åpent sinn å være positiv. Det funket på meg sist, å jeg har stor tro på at det også funker denne gangen. Ut skal jo babyen, enten den vil eller ikke ;) 

Denne naiviteten gjelder jo også litt på når babyen har kommet ut å alt det medfører. Jeg husker barselstiden sist som veldig positiv og koselig. Men det var jo både ammeproblemer å andre små problemer allikevell. Selv om jeg tok det med knusende ro å gjorde det som måtte for at lille jenten min skulle ha det best mulig så innser jeg jo nå at det var en krevende tid det også. Ikke for at vi ikke koste oss, for det gjorde vi. Storkoste oss. Men fordi at nå var det plutselig en liten jente der som måtte mates og stelles på å som skulle ha det godt. Er jo ikke så enkelt å vite hva de vil sånn helt i begynnelsen. Men det som alt annet gikk seg jo til det også. Denne gangen så vet jeg jo også her mer hva jeg kan forvente, men samtidig så er ingen barn lik. Å det Amanda likte og trengte behøver ikke nødvendigvis bety at Lillesøster liker eller trenger. Kanskje er Lillesøster ett skikkelig matvrak som bare skal ammes hele tiden. Eller kanskje er hun som Storesøsteren som må vekkes for mat. Man vet jo aldri helt hva man går til allikevell. Å det er jo en god følelse i grunn. Så nå må vi bare passe på å huske dette når vi faktisk får en til liten baby. At selv om Amanda likte det sånn å sånn, så betyr ikke det at Lillesøster vil ha det sånn. Hun har nok helt egne meninger om hva hun ønsker tenker jeg, å kommer til å lære oss fort nok opp. 

Å siden dette ble mye tekst kommer det ett aldri så lite ukebytte bilde fra i går hvor vi gikk inn i uke 32! :)

 

Progress!

Syv fullgåtte måneder sto det på statusen min i dag. Tenk det da. Jeg har vært gravid i syv måneder allerede. 31 uker og 2 dager. Da er det i grunn ikke noe rart at jeg føler jeg har magen oppunder halsen og en baby som sparker og kliper meg både i blæra å ribbena - samtidig! Babyen er jo blitt stor nå. Syv måneder. Tiden flyr.

Men som vi koser oss. Hun er kjempe sosial inni magen å sparker å vrir seg med en gang noen legger en hånd på magen. Veldig gøy og veldig veldig koselig :)

Magebilde fra ukebytte ved uke 31 -

Å siden jeg kommer til å være forholdsvis stor og tung rundt juletider begynte jeg julegaveshoppingen for lenge siden å planleggingen av julefeiringen er selvsagt godt i gang!
Siste tilskudd havnet i fryseren i dag. 


Namnam! Spørs om ikke vi må prøve-lage denne en stund før julaften ;)

Nå skal siste touch gjøres på noen julegaver så skal jeg kose meg med å brodere julekalender til mine søte små resten av november. Hærlig!  

Uke 30!

Tenk, i dag er det 10 uker til terminen. Sykt. Å hjelpes som tiden flyr! De siste dagene har jeg fått ett anfall av redebygging (igjen) så nå er stellekommoden klar for at Lillesøster sine klær kan vaskes å plasseres. Soverommet vårt er ryddet og gjort klart til ommøblering for å få inn en sprinkelseng, å jeg har blitt en aktiv finn.no'er for å finne sprinkelseng og en søskenvogn. Godt når ting begynner å falle på plass. Status innenfra magen er at Lillesøster vokser og trives. Hun er superaktiv å romstrerer dagen lang. For øyeblikket har hun en favorittstilling å det er på tvers i magen. Her skal man ikke legge seg med hodet ned før i aller siste liten sikkert. Til stor frustrasjon fra mamma'n. Men har nok ikke så mye jeg skulle sagt der nei. Men bortsett fra det koser vi oss. Merket at trøttheten kom som ett nytt slag i trynet når vi rundet tredje trimester, men som mye annet overlever man alt i en liten periode:) Amanda koser med babymagen daglig nå, men vet ikke helt om hun skjønner så mye av det allikevell. 

De vordende besteforeldre gleder seg selvsagt masse denne gangen også, å da de fikk vite at vi ventet en jente til var den ene bestemoren på ferie i Hellas, så noen uker senere kom det en pakke i posten med klær til dem begge. Matchende såklart ;)

Mistenker at de to små jentene våre etterhvert vil bli kledd opp som tvillinger i regi av de stolte besteforeldrene ;)

Jeg klarte ikke dy meg når jeg var på butikken idag å kom hjem med en pakke bittesmå bleier som er lagt på plass i stellekommoden i påvente av Lillesøster's ankomst.

Å her er magen fra søndag når vi rundet 30 uker



Å for sammenligningsgrunnlaget (for meg selv:P) ett bilde fra uke 29 når jeg ventet Amanda.



Magen er definitivt større denne gangen, å den føles sånn å. Føler meg like stor nå som på slutten sist, men det er jeg da heldigvis ikke! Ennå :P

Trist men også veldig utålmodig

Selv om jeg sier at dagene flyr avgårde og jeg knapt henger med i svingene så rekker allikevell hodet mitt å produsere diverse tanker langs veien som gjør at jeg blir liggende våken om nettene å fundere. Dette hadde jeg jo i forrige svangerskap å, så hører nok med:) Tankene svirrer veldig mye rundt det å skal bli tobarnsmamma helt plutselig, å det å være gravid. 

Jeg har alltid hatt lyst på tre barn, gjerne to litt tette å så en attpåklatt etterhvert. Det er sånn jeg vokste opp. To år mellom meg og mellombror å så 9 år til minste bror. Men når jeg var gravid med Amanda og formen var som den var bestemte jeg meg for at det skulle bli kjempe lenge til neste graviditet for jeg skulle være i form først. Det skjedde jo ikke da, å formen min er ganske lik det den var sist, men har heldigvis litt mer overskudd denne gangen! Så nå har jeg på en måte bestemt meg at jeg ikke skal ha flere barn. Eller i allefall ikke flere graviditeter. Jeg har knapt nok energi og hode til å ta vare på jenta mi nå, å selv om alt jeg har av overskudd går til henne er det fortsatt ikke nok for hennes del. Men alt er jo midlertidig og jeg vet jo at så snart jeg er ferdig å gå gravid å har fått Lillesøster ut kommer formen seg betraktelig, heldigvis! :) 

Men det er her tankene svirrer. Dersom dette er siste graviditet burde jeg jo nyte og dokumentere den godt siden jeg ikke kommer til å oppleve det igjen. Å det føles jo litt trist at jeg ikke vil oppleve alt dette igjen. Magen som vokser og babyen som sparker villt. På den andre siden er jeg så utålmodig etter å møte Lillesøster å få mer overskudd til å ta vare på familien min, at jeg helst skulle født i går. Eller egentlig ikke. Er ikke helt klar mentalt der heller. Jeg nyter jo magen å elsker å se at den vokser og kjenne at det romstreres heftig inni der. Studerer den i speilet hver dag å gleder meg over å se bevegelsene som vises på utsiden. Men jeg misliker det faktum at jeg er så sliten og utmattet hele tiden. Selv om jeg vet at det hører med å andre har det helt likens. Tror jeg er mer utålmodig å sånn nå siden jeg vet at jeg vil føle meg mye bedre så snart Lillesøster er ute. Å det hjelper jo ikke akkurat på tålmodigheten det da;)

Så er det det å skal bli tobarnsforeldre. Hvordan i alle dager jeg skal få plass i hjertet mitt til en liten jente til aner jeg ikke, å skjønner ikke at det går ann heller. Amanda bor så dypt inni der at jeg føler hjertet brister når jeg tenker på hvor glad jeg er i den jenta der. Å så skal jeg lage plass til en til som jeg skal elske like mye? Skjønner ikke hvordan det skal gå an! Å mannen tar jo også en stor del der som heller ikke skal vike for en liten søster. Men, innerst inne vet jeg at jeg kommer til å bli like glad i dem begge to, selv om jeg nå ikke helt skjønner hvordan det skal gå an. Folk får jo flere barn, å jeg har aldri følt at mine foreldre er mer eller mindre glad i noen av oss. Men er så rart. Å hvordan skal jeg fordele tiden min på dem begge to? Gi Amanda alt hun trenger av trygghet å nærvær å samtidig gi Lillesøster det samme slik at hun blir en trygg og god liten jente hun også. Å tid hver for seg, å tid sammen. Å dette med sovingen, hvordan blir det om Lillesøster også sover dårlig om nettene som Amanda. Da blir de å vekke hverandre å holde litt av ett leven. Hvordan skal det gå? Ammingen er jeg også spent på. Hvordan blir Amanda å reagere når det kommer en liten bylt som kanskje krever mammaen sin pupp i tide og utide? 

Så ja, er jo i grunn ikke noe rart jeg er sliten kanskje. Med så masse tanker som svirrer rundt bestandig;) Burde stått ett sted at ufrivillig tankekaos er ett av symptomene på graviditet. Men jeg tror også at det er viktig å ha kjent på alle disse tankene å følelsene før jeg faktisk blir mamma på nytt. Da føler jeg jeg stiller litt mer forberedt i det minste. 

Å nå er det ikke lenge igjen! I overkant av to måneder til terminen bare! :)

Heklerier og andre gravide hormoner ;)

Nå som Amanda er bedre igjen får vi mer søvn på natten og mer energi på dagen. Hærlig. I dag er frøkna i barnehagen og mamma'n slapper av hjemme med litt husvask og rydding. Senere i dag skal vi på kafé i barnehagen å der kan vi kjøpe kunsten jenta vår har laget for en valgfri penge som går til en god sak i forbindelse med FN. Gøy :) Gleder meg til å se hva lille kunstneren vår har produsert de dagene hun har vært i barnehagen :)

Ellers har jeg sånn smått begynt julegaveproduseringen. Min store craving i dette svangerskapet er hekling, brodering og andre former for hobby. Det eneste jeg vil gjøre om kveldene, etter frøkna er lagt er å sitte å pusle med håndarbeidene mine. Å utover høsten har det blitt ferdigstillt flere forskjellige prosjekter. 


Hamstret garn her om dagen. Så nå produseres det ;)


To venninner har fått seg headliners i bursdagsgaver.


Amanda har fått ny hjemmeheklet lue! :)

Med Amanda lærte jeg meg å hekle når jeg var gravid å heklet ett teppe til henne, men den største cravingen var brødskiver med jordbærsyltetøy og cornflakes. Å så omorganiserte jeg hele leiliegheten og boden opptil flere ganger. 

Denne gangen hadde vi akkurat flyttet så ikke mye å omorganisere nei, men allerede andre måneden inn i svangerskapet hadde jeg organisert alle kjøkkenskapene, å alle andre hyller jeg kunne finne i huset. Morsomt hvordan svangerskampshormonene spiller inn på ryddegenene. Å veldig gøy å se likheter og forskjeller mellom svangerskapene også. 



Orden i skapene, deilig! :)

Uke 29!

Tenk, en uke inn i tredje og siste trimester allerede. Bare 11 uker igjen. Kanskje 12 ;) 

Lillesøster vokser seg stor og sterk og hver bevegelse hun kommer med er vondere enn den forrige, så jeg grugleder meg til hun blir kjempesterk å sparker fra seg der inne ja. Vi har ennå ikke begynt å ordne klart til ankomst, å sånn som tiden går fra meg nå kommer vi sikkert ikke til å ha alt klart før den dagen vi reiser inn på føden for å hente hjem Lillesøster :) Men jeg er roligere nå heldigvis. Å det er jo ennå maaange uker igjen!


Magen 29+1.

Sånn ellers så går dagene stortsett i ett her ennå. Lille Amanda har vært mye syk siden barnehagestarten og siden hun ikke har vært noe særlig syk før nå, sliter hun litt med å skjønne helt hva som skjer. Hun sover kjempe dårlig når feberen herjer som værst, og blir sur og trøtt å lei seg av den grunn. I tillegg spiser hun nesten ingenting når hun er syk, noe som igjen fører til at vi får en kjempe sliten overtrøtt skrubbsulten pike. Så for hver sykdom hun har hatt nå har vi hatt iallefall en eller to netter med null søvn og påfølgende sliten snuppelupp de to neste dagene. Å så bruker hun noen dager for å komme seg helt igjen. Så, nå kan jeg skrive under på at de som sier de små er mye syk det første barnehageåret har helt rett! Kan kanskje trøste oss med at Lillesøster nok kommer til å bli mye syk de første seks mnd av livet sitt da, siden hun blir smittet av Storesøster, så kanskje barnehagestarten til Lillesøster blir litt mindre turbulent.  



På fredag når vi hentet henne i barnehagen var hun blitt slapp, igjen, så vi dro en tur på kjøpesenteret i nærheten her og gikk på cafe og koste oss. Med barnemenyen fikk vi ett mini gjett hvem spill. Å det måtte selvsagt testes. Amanda forsto det ikke helt, men syntes det var kjempe gøy å spille spill sammen med pappa. Aner at hun har arvet brettspillgenene til begge foreldrene. Så nå gleder jeg meg masse til hun blir litt eldre og vi kan sitte ned å spille spill sammen hele familien! :)

Tiden går altfor fort!

I går var det 3 måneder på datoen til termindagen. Herremin som tiden flyr. Før vi vet ordet av det er lillesøster her ute sammen med oss. 

Siden vi har en liten frøken fra før av regnes det med at vi har alt vi trenger til Lillesøster å derfor ikke har så mye som må ordnes før hun kommer. Men det er det jo..vi må finne ut av vognproblemet, må ha kommode til hennes klær å saker. Amanda's klær må flyttes inn på soverommet hennes å dermed må skapene på soverommet hennes tømmes å tingene finnes nye plasser til. Seng må vi også ha. Å så kommer det en vugge ned fra nord som skal stå i stuen. Så egentlig er ingenting på plass. Bortsett fra stellebordet. Å en haug med klær da. Når jeg tenker over det kjenner jeg at jeg blir stresset. Spesielt når jeg funderer på vogn. Må jo nesten ha noe som de begge kan sitte i, men vil ikke gå rundt å trille på en tvillingvogn når Amanda er i barnehagen heller. Så ja, jeg er ubestemt. Å en anelse små stressa. Å når jeg oppdaget i går hvor nært vi er termin ble jeg hakket mer stresset. Men alt ordner seg nok. Er jo fortsatt god tid igjen til å ordne alt. Å jeg gleder meg vanvittig til å treffe Lillesøster om en tre måneders tid :)

Sånn når jeg får pustet ut å slapper litt mer av oppdager jeg at magen har vokst seg diger bare siste uken. Så ingen tvil om der er baby på gang nei :) Lillesøster er spinnvill dagen lang å nå vises det godt på utsiden at hun turner der inne også. Når Amanda ligger inntil meg eller sitter på fanget å koser storkoser Lillesøster seg. Da er det full fart med spark og romstrering sånn at også Storesøsteren skal kjenne at hun er der. Foreløpig har Amanda bare sett litt rart på magen når dette har pågått da. Men her om dagen kom hun bort, løftet genseren min og pekte på magen å sa: "beebbieeen" å så fikk magen en skikkelig kos. Skjønneste Storesøster. 

Her er 27 ukers bilde fra søndag. Uklart mobilbilde, men magen kommer frem uansett ;)




Magebilde! :)

Dette svangerskapet går så fort at jeg rekker ikke følge med i svingene. Sist svangerskap er nøye dokumentert hver eneste uke med magebilder og diverse notater. Men denne gangen tror jeg vi tar magebilder kanskje hver tredje uke eller noe :) I dag er vi 26+3. Så nå er det ikke lenge til 3 og siste trimester!

Men det er liten tvil om at magen vokser, per dags dato har jeg en bukse og to topper som passer meg ok, resten er trangt å ubehagelig eller for lite. Magen buler. Lillesøster er meget aktiv også. Jeg syntes storesøster var aktiv, men det er ingenting sammenlignet med denne jenta her. Det er liv å røre hele dagen, ikke små dult, men store kraftige spark eller rett og slett en hel del romstrering. Veldig koselig og til tider meget smertefullt også. 

Har tenkt en stund på om jeg skulle ta ett bilde å sammenligne det med magen når jeg ventet storesøster. Så da blir det sånn :)

Her er magen for en uke siden 25+1


Blitt en skikkelig tutmage dette her.

Her er bilde fra når storesøster lå inni magen 25+3 uker.


Ser litt mindre ut her ja.

Får nok ett bedre sammenligningsbilde etterhvert tenker jeg, iallefall er det liten tvil om at der er baby på vei her.

Barnehageliv!

Da har lille jenta vår vært i barnehagen i litt over en mnd allerede. Å nå virker det som hun stortrives. Hun er fortsatt litt lei seg når mamma eller pappa drar om morgenen, men bortsett fra det er det ingen gråting eller sutring resten av dagen, å det letter mammahjertet littegranne ja. Hun er hjemme med meg 50% å i barnehagen 50%. En kjempe fin ordning. 
Merker på Amanda at hun lærer masse i barnehagen også, en av de første ukene kom hun hjem å lærte meg Lille Petteredderkopp, ved å nynne sangen å gjøre bevegelsene. Å her om dagen når hun satt på fanget og sang forsøkte hun fortvilt å lære meg en ny sang, men jeg skjønte ikke hvilken før jeg i dag fikk vite at de øver på hjulene på bussen i barnehagen for tiden. Er så gøy å se utviklingen hennes. Lille store jenten vår. 

Siden jeg ikke egentlig har så kjempe mye fornuftig å skrive akkurat i dag kommer det heller ett bilderas fra siste mnd her hos oss :)

Vi har kjøpt ny trille til Amanda. Hun elsket den, og Paolo ble ganske fornøyd han også. Ny trille betyr mer tur! ;)

Amanda var med mamma og pappa på shopping, å der fant hun seg en hatt.
Enden på visa ble at det var kun hun som kjøpte seg noe. Hatten måtte med. Nemlig! :)


Amanda fikk akvarium tilsendt i posten (!) fra besteforeldrene nordpå. 


På loppemarked fant vi stol til Bibbi (dukken) noe som betyr at
vi nå må lage mat til ikke bare én men to små ved bordet:)


Her skal jeg sove. Basta.


Vi har fått vårt første, av forhåpentligvis mange, kunstverk hjem fra barnehagen. Og velkomstskiltet hennes.


Ingen tvil om hvem som får pakker her i huset, enten Amanda eller Bibbi ;)


Å dette inneholdt pakken, hjemmesydde å strikkede matchende klær til Bibbi og Amanda.
Bilde av dem begge kommer snart :)


Og sist, men ikke minst, Amanda. På vei til sin aller første barnehagedag :)

Stikkord:

Ultralyden viste...

en spinnvill liten jente til! :D 

En lillesøster! 

Vi gleder oss stort. Og jeg tror det kommer til å bli en bra kombinasjon med to små frøkner som leker ilag. Håper det. Så nært de blir i alder så får de sikkert god nytte av hverandre. Terminen er fortsatt i begynnelsen av januar, heldigvis! Så nå må jeg bare knipe igjen i julen så det ikke blir noe romjulsbaby på oss.


Magen uke 20 :)

Ellers går dagene mer eller mindre i ett her nå. Amanda har begynt for fullt i barnehagen så dagene går med til innkjøring der å her hjemme. Første dagen jeg var alene her uten henne var lang og tung. Visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til, men jeg var flink å ikke vasket huset da. Sørget for å slappe litt av i det minste. Men nå begynner det å gå seg til for min del også. Å jeg ser jo at jenta mi trives skikkelig godt i barnehagen så det hjelper på. 


Litt forundret på vei til sin aller første dag i barnehagen:)

Mammaliv

Jeg har allerede vært mamma i over ett år. Helt utrolig hvor fort tiden har gått! 


Lille snupp 15 timer gammel:)

Jeg husker når jeg var liten så tenkte jeg alltid at når jeg ble stor da skulle jeg bli mamma. En som alltid var der for meg å støttet meg i uansett hva men som satte foten ned når jeg trengte det. Jeg gledet meg til den dagen jeg fikk høre mine fremtidige barn si "mamma" til meg. Nå som jeg faktisk er mamma klarer jeg ikke helt å forstå det allikevell. Av og til føles det som jeg aldri har vært noe annet enn mamma for lille skjønnheten min, mens andre ganger kan jeg ta meg selv i å sitte å titte på henne å tenke jøss, er hun virkelig min? Skapt av meg og mannen? Det er en god tanke som jeg ikke kunne vært foruten.



Livet som mamma og småbarnsforeldre er selvsagt ikke bare bare, men som vi har kost oss det siste året. Vi har vokst masse sammen med lille skjønnheten vår, å gleder oss over hver minste lille ting hun lærer seg. Som nevnt i ett tidligere innlegg har vi hatt nattevåk siden hun var ca 3 måneder gammel, å det er selvsagt slitsomt mens det står på, men når hun smiler så pent dagen etter glemmer vi slitet allikevell. Å nå virker det som hun sakte men sikkert har lært seg å finne roen på natten noe som betyr mer søvn for oss, og en enda blidere jente på morgenen.



Den tiden vi går igjennom nå er uten tvil en helt fantastisk tid. Hun har fått en fantastisk personlighet å skravler i ett sett mens hun tusler rundt her hjemme. Hun har lært seg å gå, å løpe, å synge bæ, bæ å ja, ja til bæ bæ lille lam, småprate litt, danse og masse masse mer. Å hver dag ser vi at hun mestrer noe nytt. Det er så godt å se. Flinke, flinke jenta vår. 



Å nå er det bare litt over en uke så begynner hun i barnehagen. Det kommer hun til å elske. Uten tvil! :)

Stikkord:

Barnerommet!

Her kommer noen bilder av Amanda sitt rom som fungerer som kombinert barnerom, "kontor" og gjesterom. Jeg er endelig sånn tålelig fornøyd med rommet hennes nå. Eneste som mangler er noen hyller på veggene så vi kan stille ut diverse kunstverker og gaver vi har fått siden hun ble født. Når lillebrøster er født å gammel nok blir sovesofa byttet ut med en barneseng til. 

Amanda sitt sovehjørne:)

Sovesofa å kosehjørne

Å til sist ett bittelite oversiktsbilde. Beklager for de dårlige mobilbildene, men her bor Amanda altså:)


Stikkord:

På tide med litt opppussing

Etter tre år som av og på blogger har jeg nå oppdatert og endret innholdet rundt om i bloggen min i håp om at jeg klarer å oppdatere den oftere ved å skrive om det jeg aller helst ønsker. Jeg har innsett at jeg i det siste har skrevet minst om mine smykkerier og andre hobberier og mest om mitt liv som småbarnsmamma. Og heretter blir det nok mest skrevet om nettopp det å være mamma med alle gleder og utfordringer det innebærer.

So, here goes:) I januar blir Amanda storesøster. Helt plutselig og veldig uventet skal vi nå bli to barnsforeldre! Min første reaksjon var samme som da jeg fikk testen med Amanda. Skrekkblandet fryd. Tenk å få oppleve å være gravid å bli mamma igjen. Men så ble jeg redd. Redd for hvordan Amanda takler den nye situasjonen og også hvordan vi takler det. Men, som med det meste andre tar vi utfordringer på strak arm å nå er vi bare overlykkelige og gleder oss stort til det nye familiemedlemmet ankommer etter nyttår.

I skrivende stund er vi 18+1 uker på vei, og skal til ordinær ultralyd om to uker. Jeg er sprekkferdig av spenning! 


Lillebrøster er her 11 uker gammel :)

 

Kjennes veldig godt å endelig fortelle nyheten på bloggen min, og håper at det betyr at den blir oppdatert oftere heretter! :)

When the baby sleeps...

Det er skumring ute. Alle gatelysene er tente. Du nynner og kjenner på roen som har senket seg i huset. Smårydder litt i stuen, barneleker og hundeleker ryddes vekk. Det dufter nydelig av den litt sene middagen som står i stekeovnen og venter på å bli fortært. "Vræææl" kommer det fra barnerommet. Du tusler inn, gir smokk og pusker litt i panna før du sier god natt og går ut igjen.

Kjøkkenet ryddes og benkene vaskes, belysningen i stuen senkes og stearinlysene tennes. Det står en film i spilleren du har gledet deg lenge til å se. "Vræææl", rutinen gjentas; inn, smokke, puske, nattinatt lille venn, ut igjen.

Bordet dekkes og middagen kommer på bordet. Snart sover hun nok tenker du. Første biten av den nydelige middagen skal akkurat spises så hører du ett illskrikende hyl fra barnerommet. Hun har snudd seg på magen og finner ikke veien tilbake. Snu, smokk, puske litt, nattinatt, ut.

Etter ett par timer har det vært stille en stund og du bestemmer deg for å legge deg. Få en god natts søvn mens babyen sover søtt i sengen sin. Være klar for masse masse babykos morgenen etter. Du har akkurat slappet helt av, og kjenner søvnen komme da du hører ett lite grynt fra barnerommet. Etterfulgt av babling, så latter, før gråt.

Nope,  the baby is most definately not sleeping tonight..



Heldigvis har vi en helt nydelig skjønn smiledukk, å selv om det blir våkennetter så er det jo ett stort pluss at hun viser frem nye triks de nettene hun er våken. I natt lærte vi å sette oss ned å hente en leke for så å sprette opp i stående igjen. Flinka!

Skal-bare syndromet

Hva er det med skal-bare syndromet? Hvorfor skal man bare ett eller annet før man kan gjøre det man egentlig skulle?

Selv er jeg ett meget stort offer for å bare skal ditt og datt.. Eventuelt kan man si det sånn at jeg er enormt flink til å bare skal gjøre ett eller annet før det jeg egentlig skulle. For eksempel er jeg superflink til å mellomlagre. Eller å starte på ett ryddeprosjekt ett sted for så å gå å bake noe for eksempel. Jeg har selv diagnostisert meg å funnet ut at jeg lider av skal-bare syndromet. Fnt å ha noe å skylde på.

Om kveldene burde jeg legge meg tidlig siden vår lille solstråle sliter litt med nattesøvnen sin for tiden. Jeg begynner å forberede meg til seng å soving rundt 21. Jeg kommer meg aldri i seng før nærmere midnatt. Uten unntak. Hvorfor? Jo, fordi jeg skal bare. Jeg skal bare sjekke mailen. Jeg skal bare spise. Jeg skal bare rydde litt her. Jeg skal bare tømme oppvaskmaskinen, brette klær, vaske klær, rydde, finne frem klær, pakke stellebag osv osv osv. Listen er eviglang! Nå er jo egentlig ikke dette ting jeg trenger eller gjøre på kvelden etter klokken 21. Men allikevell. Syndromet slår til. Å jeg bare. 

Sånn er det. 


Dakar Paolo må ofte vente på mor fordi hun skal bare ditt og datt :) Men fin er han!

 

Da vi ble husløse..langt tankekaos:)

"Anniken, det brenn hos naboen du må komme dæ ut med en gang!"

Sånn ble jeg vekt tidlig om morgenen 30 november i fjor. For en gangs skyld sov Amanda lengre enn 06.00 å sov ennå når kjæresten min kom å ropte at det brant hos naboen, klokken var da 07.15. Jeg vet ikke helt om jeg bevisst fikk med meg hva han sa, men underbevisstheten min må ha hørt det for jeg reagerte instinktivt. Jeg sa "okei", reiste meg opp av sengen å hentet ullklærne til datteren min som lå i kommoden ved siden av sengen hennes. Så tok jeg henne over i vår seng å kledde på henne ullgenser, ullbukse og lester mens jeg forholdt meg helt rolig. Amanda sov ennå. Rundt meg svirret kjæresten min og jeg hørte han bar Paolo ut i bilen og kom inn igjen etter noe mer. Ute kunne jeg høre masse roping og snakking. Jeg lukket de ute. Hadde ikke ork til å la meg stresse. Når Amanda var ferdig påkledd ballet jeg henne inn i ett stort ullpledd og gikk ut i gangen, hun sov ennå i armene mine. Jeg hadde heldigvis på meg nattbukse og slengte på meg en collegejakke over det igjen. Kjæresten min var nå på vei inn igjen å jeg så husverten vår utenfor døren sammen med en mann. De ropte og ba meg skyndte meg. Jeg gikk raskt inn i stuen å hentet stellebagen til Amanda, dro med meg tre pledd fra soverommet og smatt beina ned i ett par støvler så gikk vi ut. Jeg så ikke noe flammer eller luktet noe røyk, men jeg skjønte det måtte være alvorlig når det var fullt av folk nede på veien allerede. Husverten min sa at hun hadde varmet opp sin bil og at vi gjerne måtte gå å sette oss i den. Men jeg ville heller sitte i vår bil, så hun hjalp meg inn i baksetet på bilen mens jeg tvilholdt på Amanda og prøvde så godt jeg kunne å dekke henne til så hun ikke skulle bli kald på ørene. Inne i bilen lå Paolo å slappet av i forsetet. Han lot seg visst ikke stresse helt han heller. Trøttingen. Kjæresten min kom løpende ut med vogna til datteren vår å la den i bagasjerommet. Så løp han inn igjen å kom løpende ut med alle pc'ene. For han var det viktigste å få oss ut, deretter sted for datteren vår å sove så alle bildene. 

Nå kom han å satt seg inn i bilen og vi kjørte ned på veien å litt bort fra huset. Det var masse folk utenfor allerede. Jeg så på klokken og nå var den 07.22. Når vi kom ned på veien kom jeg på at jeg ikke hadde noe mat til Amanda i stellebagen. Hun hadde nylig bestemt seg for å slutte å amme så hun nektet å ta i mot melk fra meg der, å alle flaskene hennes hadde vært vasket og sto å tørket på benken. Jeg fikk litt panikk å så for meg en illskrikende baby som var ihjelsulten. Ikke hadde jeg med meg penger eller bankkort heller. Det var ikke det som hadde vært prioritert når vi gikk ut av huset. Jeg spurte kjæresten min om han turte å springe inn i huset igjen, men han sa nei. Jeg hadde jo ennå ikke sett flammene, eller luktet noe røyk. Ingenting. Så for meg var det hele kanskje litt mer uvirkelig. Når vi da hadde parkert forsvant kjæresten ut for å finne husverten å høre at de alle hadde det fint. Da så jeg for første gang flammene i gjennskinnet av vinduene til naboen på andre siden av gaten. De sto opp over pipen på huset som var bygd sammen med vårt hus. Å det var masse røyk som veltet over huset og mot bilen vår. Ekkelt.

Nå hadde politiet og to sykebiler ankommet og snart kom brannbilene også. I ettertid har vi fått vite at det var 13 brannbiler der. Vi ble bedt om å komme inn i en ambulanse men vi valgte heller å sitte i vår bil slik at det ble mest mulig varmt og ro rundt Amanda og Paolo. Resten av morgenen gikk i ett blurr og jeg husker ikke så mye av den. Jeg vet jeg forsøkte å amme Amanda, det funket ikke. Men klarte å roe henne ned igjen med sutten og kosen. Kjæresten min fikk politiet til å gå inn i gangen vår å hente ut en jakke hvor vi visste vi hadde bankkort slik at vi fikk handlet inn mat til Amanda så han var nede på butikken en tur også. Selv satt jeg mest i bilen og holdt godt rundt Amanda. Å koste med Paolo. Å så på flammene. En eller annen gang kom politiet forbi å sa at hele huset mest sannsynig kom til å gå. Vår del også. Det var tøft å høre. Men mest tenkte jeg på alle minnene våre. Å på husverten som kom til å miste alt sitt som hun hadde hatt i alle disse årene.

Så etter en stund virka det som de hadde fått kontroll på brannen og vi ble fortalt at vår del ikke hadde brent. Tenk å være så heldig. Vår leilighet fikk ikke en eneste skade, ikke noe røykluk, ingenting sot. Ser ikke ut som det har vært brann i umiddelbar nærhet overhodet. Den andre delen var totalskadet og husvertens del var ganske ødelagt den også. Så vi ble alle husløse. Å de snakker om at det tar ett år å rehabilitere å pusse opp igjen. Uvirkelig. Utover dagen fikk vi lov å komme inn i vår leilighet under observasjon av skadeservice og vi fikk hentet ut det aller mest nødvendigste, som bilstolen til Amanda. Var rart å komme inn der, ingenting var ødelagt å så fikk vi ikke lov å bo der. Vi fikk møtt husverten vår å gitt henne en god klem før vi kjørte derfra mens vi vurderte hva vi skulle gjøre nå.

Etter brannen dro vi til en venninne som også har en jente som er like gamel som Amanda, å deretter var vi hos svigerfar i to uker før det var juleferie.Jeg bruker visst litt lenger tid enn vanlig til å bearbeide slike ting, så det er først nå i det siste jeg har fått tenkt å bearbeidet mine følelser over det hele. Nå var vi utrolig heldige. Men det var ganske så skummelt der og da. Å etter at jeg har hatt en uke med fæle drømmer hvor jeg hører kjæresten min sin stemme over og over igjen som ber meg komme meg ut av huset, tenkte jeg det var på tide å skrive det hele ned. Kanskje tankene mine letter litt da. :)

Morgenkos

I dag ble jeg vekt av èn fot i øyet og en fot i munnen. Amanda sine føtter da, sånn i tillfelle dere lurte på hvor sprek jeg faktisk er. Ikke aner jeg hvordan Amanda har havnet i sengen med meg heller. Siste jeg kan erindre er at jeg ga henne mat i sin seng rundt 05.30 å så våknet jeg av henne igjen rundt 08.30. Kanskje hun har ett hemmelig triks vi ikke vet om? Som at hun kan klatre ut av sin seng og over i min seng å sove videre der? Det er vell heller usannsynlig. Men hadde ikke blitt overrasket, for denne tøtta kan tydeligvis krype også, bare ikke vil vise det frem. Nemlig! 

Uansett, var i allefall skikkelig koselig å våkne av sprudlepia mi. Vi fikk rast og kost oss masse i sengen før vi måtte stå opp. Å nå har vi vært så sosiale at nå sitter vi på hver vår del av stuen og leker med lekene våre. Jeg med bloggen og Amanda med gårullatoren sin. Morgenkos! :)

Jah, å så har vi flytta! Men det kommer det mer om i ett annet innlegg. Må bare få ting såpass på plass at jeg kan dele bilder. Sånn som det er nå, har vi gulvplass på stuen og veggplass på kjøkkenet. Ting tar tid. Men det blir så fint! 




 

Nytt år med nye muligheter?

Ja, da er vi nesten ved veis ende i første måneden av det nye året. Tiden går så altfor fort. Amanda blir 8 måneder på torsdag, altså om to dager. Snart er hun 1 år! Hvor har lille babyen min blitt av? Jeg vet jeg skrev i høst at jeg gleder meg til alt det som skjer første gang, det gjør jeg fortsatt..men det skjer altfor fort! Noen dager savner jeg bremsen. 

NB! mammaskryt coming up!
Hun har blitt så flink. Skravlen går i ett sett å hun har lært seg mange ord allerede. Hun sier mamma, pappa, bø, heia, namenam, nænæi og noe som minner om natta. Flinke Amanda! :) For tiden øver hun seg på å gå med gåstolen og uten. Hun skal kun stå eller gå, å står nå nesten uten støtte. Såh, det var nok mammaskryt for en liten stund! Tror jeg;)

Dette året bringer i allefall med seg masse muligheter. I morgen pakker vi flyttebil og flytter østover for en periode. Det blir spennende, men også veldig skummelt! Jeg har jo endelig fått meg en fin liten jentegjeng her, hvor alle har babyer til og med, så flytter vi. Skummelt å skal starte på nytt igjen, men også litt spennende. Grugleder meg.

Nå håper jeg bare at miljøskiftet gir meg masse blogg og skrive inspirasjon. Boken skriver seg ikke akkurat selv! 

Lille smiledukken vår:) 

Hverdagen er tilbake..nesten!

Ja, etter over 1 år i gravide, amme og mammatåke er nå hverdagen nesten helt tilbake. Min tid hjemme med Amanda er over, iallefall den betalte tiden, så nå er det på tide jeg kommer meg ut i jobb igjen snart. Spennende, men også litt vedmodig. Har vært godt å være hjemme sammen med snuppa mi hele tiden, selv om det skal bli godt å gjøre noe annet om dagen enn å bare være mamma. Jeg skulle nesten ønske jeg hadde muligheten til å jobbe 50% å så være hjemme med snuppa resten. Det hadde vært luksus det! :)

Så nå er det pappaens tur til å være bleieskiftarbeider. Å han gleder seg stort! :) Egentlig er pappaen ganske heldig. For de fleste pappaer tar sin pappaperm etter at mammapermen er over, å da er som regel babyen mellom 7 og 9 måneder gammel. Altså er det når pappaen tar ovet at de fleste babyer lærer seg de store tingene som å krype, å gå, å snakke osv. Så jeg er sjalu! Å har gitt streng beskjed om at pappaen bare har med å filme alt hun lærer seg. Jeg kan jo ikke gå glipp av noe. Nemlig. Ikke for det, jeg har fått vært med på at Amanda har lært seg masse masse nytt jeg også. 

Å nå har hun jo blitt så stor også. Over 8 kg tung å over 70cm lang. Fina! 


Kvaliteten er ikke den beste, men motivet er jo bra allikevell. 

Roma!

I forrige uke var vi på en aldri så liten storbyferie sammen med gudforeldrenen til Lille:) Det var fantastisk deilig å komme seg bort litt og bare nyte varmen, selskapet og ikke minst byen. For en by det var. 
Advarsel: her kommer det ett aldri så lite bilderas;)  

















Og sist ett bilde fra Trevifontenen hvor jeg, til jubel og applaus fra alle rundt, helt plutselig og uventet fikk ring på fingeren av min fantastiske gutt. <3

for ett år siden..

..tok jeg en test en tidlig søndagsmorgen.  Den så slik ut: 



Og resten av dagen, og uken for den saks skyld, gikk jeg rundt som i en tåke og visste ikke helt hva jeg skulle tro om det her. Før jeg ble gravid var jeg bombesikker på at kjæresten kom til å rømme litt hvis vi ble gravid, men her var det nesten omvendt. Han ble helt i hundre, og jeg, jeg ble dritredd for å si det mildt!

Jeg husker jeg var i sentrum og bare gikk og gikk. Og tenkte. På ingenting. Men hjernen min var på høygir. Gravid. Så fantastisk, men så enormt skummelt også. Tenk en liten Anniken, eller en liten Vegard. En liten oss. Så rart.



Ikke før vi hadde vært på ultralyd i uke 15 skjønte jeg at jo, jeg var faktisk gravid. Og det vokser en baby inni meg! Herregud så sært. Sjefen min sa: ta vare på deg selv og bare rug på babyen din du. Ruge liksom. For det var jo det jeg gjorde. Jeg jobbet fulltid med å ruge en baby. Å vips nesten ett år senere så har vi nå en liten Amanda sammen med oss. Som smiler og ler. Og er bare helt fantastisk. Er egentlig helt utrolig hva kroppen min klarer. Hva jeg og kjæresten fikk til. 

Fødselshistorien

Etter å ha tenkt en stund har jeg bestemt meg for å skrive inn fødselshistorien min. Mest for at andre kan lese og bli beroliget, slik som jeg ble i forkant av min fødsel. De som ikke vil lese får bare la være :)

Fødselshistorie:

Det hele begynte om morgenen 29 mai, tre dager på overtid. Våknet opp i 9 tiden etter å ha sovet urolig hele natten. Når jeg lå i sengen og våknet kjente jeg at jeg hadde mensmurringer. Etter en liten stund gikk det opp for meg at disse murringene kom med ca 10 minutter mellomrom. Uten å håpe for mye tok jeg sånn smått tiden og fant at sammentrekningene kom med 9 min mellom og varte i ca 40 sekunder. Jeg dro med meg mannen, mammaen min (som var her i anledning fødselen) og hunden og gikk ut for å gå riene i gang. For første gang så langt tilbake jeg kan huske var jeg altså å gikk tur i skogen klokken 10 på en søndagsmorgen! mihihi!


Siste magebilde tatt 30 mai 2011 :)

Det var litt fremgang mens vi gikk, men fortsatt var det verken vondt eller ubehagelige sammentrekninger. Utpå kvelden kom de med 4 minutter mellom og varte i ca 1 minutt så vi kontaktet storken. Her ankom vi rett etter midnatt og ble godt tatt i mot av en jordmorstudent. Når jeg ble undersøkt ble det konstatert litt over 1 cm åpning og fortsatt bare halvmodent. Jeg var forberedt på å bli sendt hjem siden disse sammentrekningene verken var smertefulle eller slitsomme så jeg ble ikke skuffet i det hele tatt. Verre med mammaen min som ble dypt fornærmet :P hehe. Stakkars jordmorstudenten var kjempe trist og lei seg over at det ikke var noe fremgang, så hun sa at vi kunne gjerne bli der men anbefalte oss å reise hjem for å hvile. Hun var livredd for at jeg skulle bli lei meg. Det hele endte med at jeg trøsta jordmorstudenten, var da ikke noe problem, nå var det i allefall noe på gang som jeg så fint sa, så reiste vi hjem. Utpå natten ble det vondere og mer ubehagelig så nå var det ikke noe tvil at det var rier. Fikk sove kanskje 2 timer sammenhengende for riene kom nå oftere og varte lengre. Ringte føden igjen og fikk beskjed om at når riene kom ca hvert 4 minutt og varte i ca 1 minutt skulle vi kontakte de igjen. Teite riene mine kom jo selvfølgelig bare hvert 8 minutt og varte knappe 40 sekunder så her ble vi gående og vente. Og vente. Jeg var ute og sprang i bakkene utenfor her en million ganger, støvsugde hjemme flere ganger om dagen. Og spiste rømme. Masse rømme! Jeg liker ikke rømme en gang ;) Også denne natten ble det lite søvn, ca 1 time totalt.

Tirsdagmorgen gikk slimproppen! Hurra! Riene var så vonde at jeg måtte puste meg igjennom de men fortsatt var det 8-13 minutt mellom hver rie. Smertene mine satt i blæra, noe jeg egentlig var fornøyd med. Også denne dagen ble det turgåing, turgåing og rømme som ble hjelpemidlene. Natt til onsdag sov jeg ikke ett sekund. Jeg hadde så vondt at jeg klarte ikke å ligge. Ved hver rie satt jeg på sengekanten og ruget meg igjennom, mens jeg pustet og pustet. Gubben ordnet dyne rundt meg og pute oppå sprinkelsengen så jeg kunne lene meg over den og sove innimelllom riene, men nå brukte jeg så lang tid på å hente meg inn i mellom riene at det var ikke snakk om søvn. Klokken 6 ga jeg opp å gikk å vekte mamma å sa at uansett hva føden sa nå så dro vi inn til klinikken. For dette gikk ikke mer. Fortsatt kom de med 8 minutter mellom. Jeg ringte inn til føden og sa at nå kommer vi enten dere vil eller ikke. Traff selvsagt på en sur dame som spurte hvor lenge jeg hadde hatt rier, siden søndag svarte jeg. Neppe svarte hun. Du har helt sikkert hatt sammentrekninger da, men ikke rier. Jeg bare, whats the difference. Det er vondt og nå kommer vi inn så får dere se hvor langt jeg er kommet.

Vi ble heldigvis godt tatt i mot av en jordmor og en student. Undersøkelsen viste ikke mer en 3 cm åpning ( L) men nå var det i allefall modent. Jordmoren bestemte at vi skulle prøve akupunktur for å hjelpe meg å sove litt så da ble jeg stukket både her og der med diverse nåler. De ville ikke legge meg inn da de ikke visste når det kom til å skje noe mer. Men jeg fikk lov å ligge på rommet ?mitt? mens jeg fikk akupunktur. Denne hjalp og jeg fikk sovet ett par timer, riktignok med rier innimellom da. Når de tok ut nålene lot de en stå igjen midt oppå hodet. Denne var visst den som skulle hjelpe aller mest på å slappe av. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, men kroppen min var sikkert utslitt etter så mange dager uten søvn. Klokken 12 kom riene oftere, men fortsatt var det i hvertfall 6 minutt i mellom. Jeg ble undersøkt ofte men det var veldig liten fremgang. I 14 tiden var det ikke mer en 4 cm åpning så jeg forsøkte meg på prekestolen. Da kom de litt tettere med 3 minutter i mellom, jahoo! Så ble jeg undersøkt ca klokken 18 og da hadde jeg kun 6 cm åpning. 6 cm! Nederlag. Men, de tok vannet og da tenkte jeg yess! Broren min ble født 15 minutter etter at vannet ble tatt. Nå var det nok ikke lenge igjen. Opp på prekstolen med deg!

Til nå hadde jeg klart å komme meg igjennom riene uten problemer, så godt det går da, men nå haglet riene over meg. Med nedpress. Den ene toppen etter den andre og jeg fikk ikke pustet noe i mellom dem. Jeg sto og hang over prekestolen og klarte ikke røre meg av flekken. Jordmoren kom å nærmest bar meg bort til sengekanten. Fortsatt kom riene i ett. Kanskje tre-fire etter hverandre så 1 minutt pause, før det var påan igjen. Og det var enormt nedpress så jeg mistet pusten når presset kom. Jordmoren satt akupunktur som skulle hjelpe mot smertene, men jeg kjente ikke noe forskjell. Bare rier, rier, rier. På forhånd hadde jeg sagt til mamma at det eneste jeg var bekymret for under fødselen var det punktet når man når 8-9 cm å man liksom bare venter på de siste før man kan presse. Jeg hadde hørt at det var mange som følte de hadde lyst å gi opp da, og jeg hadde sagt til mamma og mannen at her måtte de fortelle meg at nå, nå var det ikke lenge igjen. Siste innspurt liksom. Så, når riene kom så tett og jeg sleit med å fokusere sa mamma, husker du når vi snakket om det punktet hvor de fleste føler at nå dør de snart for det her klarer de ikke? Ja, sier jeg, er dette det?? Jippi! Så ble jeg undersøkt og da jordmoren sa at det fortsatt bare var 6 cm ga jeg opp. Denne ungen skulle visst aldri ut! Vi var nok litt av ett team der vi satt inne på rommet. Mamma hadde kald klut på ryggen min, mannen hadde varm klut på magen min og jeg, jeg tviholdt meg fast i vinduskarmen mens jeg pustet, og pustet! Men jeg var med godt mot. Så, rundt klokken 22 spurte jordmoren om jeg hadde lyst å vurdere epidural? Jeg hadde på forhånd ikke tatt stilling til om jeg ville ha epidural eller ikke, men nå ville jeg veldig gjerne det. De stakk veneflon oppe på storken slik at epiduralen skulle bli satt raskest mulig når jeg kom ned. Jordmoren stakk feil da, så jeg fikk en diger blåflekk på ene handa, og ved hver ri når mannen eller mamma holdt meg i hendene hylte jeg nei blåflekk blåflekk! :P hehe

Når jeg fikk satt veneflon og epidural og drypp og alt det andre de satt i meg så forsvant både mamma og gubben ut på gangen, i tillegg, når de satt epiduralen forsvant jordmoren også. Så der satt jeg da, helt alene med anestesilegen! ;) hehe, rakk å registrere at han var ganske handsome før jeg på nytt forsvant ned i rie verdenen min. Epiduralen var ikke vond i det hele tatt. Kjente bare ett bittelite stikk å så kjente jeg ikke noe mer. Epiduralen virket nesten med en gang, nå hadde jeg bare litt vondt, sånn som jeg hadde de første dagene før riene eskalerte. Jeg spurte jordmorstudenten pent om jeg kunne få lovt å spise litt, men det fikk jeg ikke. Eneste hun kunne tilby meg var sånn uggstygg energidrikk. De var redd jeg ville bli dårlig av epiduralen og det ville vi ikke ha noe av. Ved midnatt hadde epiduralen akkurat begynt å virke, og jeg var sliten så spurte om de kunne øke dosen helt til jeg ikke kjente noe som helst. Men uansett hvor mye de økte kjente jeg nedpresset hver eneste gang jeg fikk en ri. Men det gjorde toppene mindre og pausene lengre noe som var himmelsk. Rundt 02, skjønner ikke hvor tiden ble av i mellom, fikk jeg heftige pressrier. Sier forsiktig til mamma at det føles som jeg må på do. Så skulle jeg forsøke å gå på do men i det jeg skred ut av sengen sank jeg sammen på gulvet fordi den ene foten min var gått i dvale av epiduralen. Snakk om. :p Da lo vi så vi grein hele gjengen. Der satt jeg da, med en diger slange utav ryggen, tre forskjellige venefloner på hendene, hvor to var stukket feil, ett drypp i armen og så disse forbanna magebeltene da, ctg og whatnot. Jeg ble så irritert på de til slutt. De skled jo ned hver gang jeg fikk en rie og magen strammet seg, Så til slutt satt de sånn sensor på hodet til Lille. Altså en slange derfra også. Angrer litt i dag på at vi ikke tok bilde av meg med alle slangene og nålene overalt, men men. Vi husker det godt. I allefall, etter at jeg fikk kateter, siden jeg ikke klarte å gå på do, så ble pressriene ennå mer markant. Og jeg var livredd for at jeg skulle drite på meg selv for å si det rett ut. Både jeg og Amanda hadde feber, å pulsen hennes var litt lav så de økte dryppet og ga meg beskjed at når pressingen begynte fikk jeg en time på meg til å få henne ut på egen hånd å så ville de hjelpe til med sugekopp om hun ikke var kommet ut. Under epidural pausen min hadde jeg fortalt jordmorstudenten vår at jeg hadde hatt en merkelig drøm hvor babyen som kom ut av meg var helt svart, altså ikke afrikanersvart/mørkhudet, men helt kollesvart, som natten og en tegneseriefigur og det var en gutt. Å at jeg også hadde drømt at babyen bjeffet. Så når pressriene begynte var jordmorstudenten kjempe spent på om det var en liten svart gutt eller en hund som kom ut og hun å mamma og gubben spøkte og lo over dette her. Selv hadde jeg ikke fått med meg samtalen en gang å skjønte ingenting:P Jeg presset som en helt. Både med rier og uten. Ungen skulle ut nemlig. Jeg ville klare det selv. Mamma kom forsiktig bort til meg å sa at du vet det er lov å lage lyd når man presser. Lyd sier jeg! Nei, jeg skal bruke alle mine krefter på å få ungen ut! Ikke på å brøle mannskjit! Etter 30 minutter med pressing kommer barnelegen inn og de bestemmer seg for å ta babyen ut med sugekopp. Og at de ville komme til å klippe meg. Her fikk jeg hetta for første gang. Klippe?! DET hadde jeg virkelig ikke planlagt. Men jordmoren og barnelegen og alle rundt meg var så fantastisk flotte og rolige at det var jo ikke noe stress det heller liksom. Barnelegen satt sugekoppen under en pressrie og jeg presset alt jeg hadde, hodet kom ut til åpningen og så brøler mamma, nemmen se, så masse svart hår da gitt! Hvorpå jeg stopper pressingen min å sier, SVART? Er babyen svart? Mihih. Barnelegen hjelper hodet ut av åpningen og snur henne rundt, så tar jordmorstudenten over og etter ett par rier til så har jeg lille Amandaen min på brystet. Hun var født 04.24, nesten fire døgn etter riene mine startet. Herregud for en opplevelse! Jeg gråt å gråt å sier til gubben, tenk, denne her kom ut av MEG!



Fødselshistorien min er egentlig ett eneste stort blurr for meg. Jeg befant meg i en annen verden. Hele tiden mens riene pågikk etter vi kom til klinikken så hadde jeg en utavdæsjølopplevelse. Hørte alt som skjedde rundt meg laaaaangt unna liksom. Var helt sjokkert når jeg så hva klokken var når pressriene kom. Både mamma og gubben var fantastisk støtte da, og vi var super heldige med både jordmødre, studenter og leger. 

En ny hverdag.

Ja, da begynner det å bli en stund siden sist jeg presset frem noen ord på bloggen min. Grunnen er enkel, dagene går i ett her! :) Amanda har rukket å bli hele 3 måneder. 3! Tiden går så fort. Hun har doblet fødselsvekten sin, har blitt over 10cm lengre enn da hun var født og hun sover mye mye mindre om dagene. Men som vi koser oss. 

Siden sist har vi lært at Amanda aldri er bare sulten, hun er nemlig ihjelsulten. Litt sånn om-jeg-ikke-får-mat-akkurat-NÅ-så-dør-jeg sulten. Å om jeg er altfor treig med å finne frem puppen så får jeg høre det ja. Lenge. Hun stapper puppen i munnen og grynter og klager heeeelt til melken kommer, som tar ca 10 sekunder. Og så spytter hun melk på meg ett par tre ganger før hun fornøyd suger videre og spiser seg mett. 

En annen ting vi har lært er at hun ikke tror hun er eller vil være baby lengre. Så å ligge i armkroken å kose med mamma eller pappa er uaktuelt. Her skal man opp å frem i verden. Helst bæres rundt. Med ansiktet mot verden. Er jo bare så kjedelig å sitte alene ett sted. Å spesielt om hun må sitte å se på den som holder henne. Herregud så kjedelig. 

Men vi lærer fort altså, mamman og pappan. Så stort sett er hun en smilende glad baby. En helt herlig unge. 



Siden jeg nå skriver ett blogginnlegg om babyen min så må jeg skryte litt også. Det er jo sånn mammaer bare må gjøre av og til. Hun har blitt så flink å holde hodet sitt oppe selv når hun ligger på magen. Og hun har lært seg å snu seg på siden. Og den siste uken har hun endelig fått til pludringen og litt latter. Å, mamma er bare så stolt. :)

Hva skal man si..

Ja, hva skal man skrive på en dag som denne. Hva kan jeg skrive som noen gidder å lese når vi har opplevd hva vi har opplevd de siste dagene. Ingen er jo interessert i å lese om min hverdag uansett, men jeg føler jeg må skrive noe allikevell. Det er tredje dagen etter dag null som de kaller det. Dagen da Norge opplevde det verste angrepet på nordmenn i Norges historie. Og attpåtil var det en nordmann som sto bak angrepene. En etnisk norsk mann, født og oppvokst i Norge og boende på Oslo's beste vestkant. Det var sikkert ganske mange som ble sjokkerte da de skrudde på nyhetene på fredag ettermiddag og så de dramatiske scenene utenfor regjeringsbygget som ble bombet. Og en av de første tankene til mange var sikkert at vi hadde blitt utsatt for en terror handling fra en eller annen islam ekstrem gruppe. Jeg må innrømme at også jeg kommenterte etter en stund at jeg var ganske spent på hvem som kom til å ta på seg skylden for dette. Hvilken gruppe. Selv om jeg nektet å tro at noen terrorgruppe hadde bombet Norge. Vi er litt naive sånn sett, vi nordmenn. 

Når jeg slo på nyhetene selv var det første bildet jeg så en slagmark utenfor regjeringsbygget. Jeg ble sjokkert og så ble jeg fasinert. Er det lov? Det er vell kriminologen i meg, eller eventuelt ett snev av morbid nysjerrighet. Jeg ble sittende fastlåst forran skjermen og bare så. Glodde rett og slett. Og tenkte. Hele dagen. Vi diskuterte hvem det kunne være, hvor bomben hadde vært plassert, hvor likt dette bildet var bilder vi ser fra krigsherjede områder nesten hver dag og ikke minst syntes vi synd i de stakkars stakkars menneskene som var skadet og de som var døde. Etter Utøya ble vi stille. Hva ska man si. En mann, forkledd som politi gikk berserk med skytevåpen på en øy. Ingen sted å rømme for de stakkars ungdommene. 

Når jeg la meg på fredagsnatten var det konstanert at det var 7 døde i Oslo sentrum, og hvertfall 4 på Utøya. De regner med at i hvertfall 20-30 stykker var blitt drept. Og så sto jeg opp lørdagsmorgen og så at antallet hadde steget til 84. 84! Akkurat i det sekundet jeg fikk høre det skulle jeg ønske vi hadde dødstraff. Han burde henges var min kommentar. Men egentlig mener jeg ikke det, er så i mot dødstraff som det går an å bli. Men jeg er så glad for at han har forberedt seg så godt som han har, dermed kan han ikke bli diagnostisert som gal i gjerningsøyeblikket. Heldigvis,. Å så blir han forhåpentligvis dømt av internasjonal terrorlov. 

Nå i dag gleder jeg meg masse til rettsaken. Jeg håper den blir åpen, for denne rettsaken vil jeg virkelig få med meg. Hva i alle verden kan få en mann til å gjøre slike ting? Det skal bli interresant å høre hva han sier. Jeg er fortsatt fasinert, og tror jeg kommer til å være benkret når rettsaken endelig kommer opp. Sluke alt som sies. 

Men, det jeg egentlig skulle skrive om, sånn etter at jeg hadde tømt hodet mitt, var at norske myndigheter har vært kjempeflinke i denne situasjonen. Vi har aldri opplevd noe slikt som dette og allikevell tok de det på strak arm og var virkelig flinke. Holdt pressekonferanser hele tiden og oppdaterte de som satt å så på nyhetene så snart de hadde noe å oppdatere. Supert både for oss nysjerrige og for alle som satt hjemme og ventet på å høre fra sine rundt om i Oslo og på Utøya. 

Og til slutt går alle mine tanker til ofrene, både de drepte og de overlevende, etter denne terrorhandlingen, og til de pårørende. Familiene som ennå venter på svar om deres sønn eller datter, mor eller far er død. Men jeg sender også masse tanker til familien til han som er arrestert. Stakkars familien hans. De har det nok ikke lett nå de heller. Selv om det nok ikke var noe de kunne gjøre for å forhindre denne handlingen. 

Ta vare på hverandre i disse tider <3 

 

Amanda er 1 måned allerede!

Herregud, tenk, for 1 måned siden på denne tiden lå jeg og Amanda på barsel og hvilte oss etter den harde påkjenningen. Hun sov som en stein og jeg var litt usikker, litt sjokkert og mest enormt stolt over den bittelille jenta med alt det svarte håret som lå i sengen sin ved siden av meg og faktisk var min. Min datter. For en rar følelse.

 
Her er hun kanskje fem timer gammel

Jeg synes tiden går altfor fort. Før jeg vet ordet av det er hun sikkert 1 år, og så plutselig konfirmert! Brems sier jeg bare. Jeg vil at hun skal være bitteliten ennå en god stund til. Blir helt stresset ved tanken på hvor fort hun vokser. 


4 uker gammel :)

Men jeg gleder meg til alt det som skjer første gangen, første gang hun snur seg fra rygg til mage og omvendt, første ålingen, første krypingen, første latteren, første skritt, første tenner, ja you name it. Er jo en første gang for alt når man er baby og nybakte foreldre:) Gleder meg, men ønsker ikke alt dette helt ennå nei. Litt tidlig. 

Les mer i arkivet » Oktober 2015 » September 2014 » Juni 2014
Anniken's Krok

Anniken's Krok

29, Rælingen

Jeg er en jente på (snart) 30 år. Giftet meg i sommer med min fantastiske mann og sammen har vi to døtre og en hund. Jeg ble i mars 2015 diagnostisert med ME, noe som jeg fortsatt kjemper med. Sommeren 2015 la jeg om kostholdet og lever nå (så godt det lar seg gjøre) etter lavkarbo filosofien og det virker som dette funker for meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om dill og dall som rører seg i livet mitt, dele litt oppskrifter og fordøye tanker:)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits