Anniken's Krok

Ja, etter over 1 år i gravide, amme og mammatåke er nå hverdagen nesten helt tilbake. Min tid hjemme med Amanda er over, iallefall den betalte tiden, så nå er det på tide jeg kommer meg ut i jobb igjen snart. Spennende, men også litt vedmodig. Har vært godt å være hjemme sammen med snuppa mi hele tiden, selv om det skal bli godt å gjøre noe annet om dagen enn å bare være mamma. Jeg skulle nesten ønske jeg hadde muligheten til å jobbe 50% å så være hjemme med snuppa resten. Det hadde vært luksus det! :)

Så nå er det pappaens tur til å være bleieskiftarbeider. Å han gleder seg stort! :) Egentlig er pappaen ganske heldig. For de fleste pappaer tar sin pappaperm etter at mammapermen er over, å da er som regel babyen mellom 7 og 9 måneder gammel. Altså er det når pappaen tar ovet at de fleste babyer lærer seg de store tingene som å krype, å gå, å snakke osv. Så jeg er sjalu! Å har gitt streng beskjed om at pappaen bare har med å filme alt hun lærer seg. Jeg kan jo ikke gå glipp av noe. Nemlig. Ikke for det, jeg har fått vært med på at Amanda har lært seg masse masse nytt jeg også. 

Å nå har hun jo blitt så stor også. Over 8 kg tung å over 70cm lang. Fina! 

Kvaliteten er ikke den beste, men motivet er jo bra allikevell. 

I forrige uke var vi på en aldri så liten storbyferie sammen med gudforeldrenen til Lille:) Det var fantastisk deilig å komme seg bort litt og bare nyte varmen, selskapet og ikke minst byen. For en by det var. 
Advarsel: her kommer det ett aldri så lite bilderas;)  

Og sist ett bilde fra Trevifontenen hvor jeg, til jubel og applaus fra alle rundt, helt plutselig og uventet fikk ring på fingeren av min fantastiske gutt. <3

..tok jeg en test en tidlig søndagsmorgen.  Den så slik ut: 

Og resten av dagen, og uken for den saks skyld, gikk jeg rundt som i en tåke og visste ikke helt hva jeg skulle tro om det her. Før jeg ble gravid var jeg bombesikker på at kjæresten kom til å rømme litt hvis vi ble gravid, men her var det nesten omvendt. Han ble helt i hundre, og jeg, jeg ble dritredd for å si det mildt!

Jeg husker jeg var i sentrum og bare gikk og gikk. Og tenkte. På ingenting. Men hjernen min var på høygir. Gravid. Så fantastisk, men så enormt skummelt også. Tenk en liten Anniken, eller en liten Vegard. En liten oss. Så rart.

Ikke før vi hadde vært på ultralyd i uke 15 skjønte jeg at jo, jeg var faktisk gravid. Og det vokser en baby inni meg! Herregud så sært. Sjefen min sa: ta vare på deg selv og bare rug på babyen din du. Ruge liksom. For det var jo det jeg gjorde. Jeg jobbet fulltid med å ruge en baby. Å vips nesten ett år senere så har vi nå en liten Amanda sammen med oss. Som smiler og ler. Og er bare helt fantastisk. Er egentlig helt utrolig hva kroppen min klarer. Hva jeg og kjæresten fikk til. 

Etter å ha tenkt en stund har jeg bestemt meg for å skrive inn fødselshistorien min. Mest for at andre kan lese og bli beroliget, slik som jeg ble i forkant av min fødsel. De som ikke vil lese får bare la være :)

Fødselshistorie:

Det hele begynte om morgenen 29 mai, tre dager på overtid. Våknet opp i 9 tiden etter å ha sovet urolig hele natten. Når jeg lå i sengen og våknet kjente jeg at jeg hadde mensmurringer. Etter en liten stund gikk det opp for meg at disse murringene kom med ca 10 minutter mellomrom. Uten å håpe for mye tok jeg sånn smått tiden og fant at sammentrekningene kom med 9 min mellom og varte i ca 40 sekunder. Jeg dro med meg mannen, mammaen min (som var her i anledning fødselen) og hunden og gikk ut for å gå riene i gang. For første gang så langt tilbake jeg kan huske var jeg altså å gikk tur i skogen klokken 10 på en søndagsmorgen! mihihi!

Siste magebilde tatt 30 mai 2011 :)

Det var litt fremgang mens vi gikk, men fortsatt var det verken vondt eller ubehagelige sammentrekninger. Utpå kvelden kom de med 4 minutter mellom og varte i ca 1 minutt så vi kontaktet storken. Her ankom vi rett etter midnatt og ble godt tatt i mot av en jordmorstudent. Når jeg ble undersøkt ble det konstatert litt over 1 cm åpning og fortsatt bare halvmodent. Jeg var forberedt på å bli sendt hjem siden disse sammentrekningene verken var smertefulle eller slitsomme så jeg ble ikke skuffet i det hele tatt. Verre med mammaen min som ble dypt fornærmet :P hehe. Stakkars jordmorstudenten var kjempe trist og lei seg over at det ikke var noe fremgang, så hun sa at vi kunne gjerne bli der men anbefalte oss å reise hjem for å hvile. Hun var livredd for at jeg skulle bli lei meg. Det hele endte med at jeg trøsta jordmorstudenten, var da ikke noe problem, nå var det i allefall noe på gang som jeg så fint sa, så reiste vi hjem. Utpå natten ble det vondere og mer ubehagelig så nå var det ikke noe tvil at det var rier. Fikk sove kanskje 2 timer sammenhengende for riene kom nå oftere og varte lengre. Ringte føden igjen og fikk beskjed om at når riene kom ca hvert 4 minutt og varte i ca 1 minutt skulle vi kontakte de igjen. Teite riene mine kom jo selvfølgelig bare hvert 8 minutt og varte knappe 40 sekunder så her ble vi gående og vente. Og vente. Jeg var ute og sprang i bakkene utenfor her en million ganger, støvsugde hjemme flere ganger om dagen. Og spiste rømme. Masse rømme! Jeg liker ikke rømme en gang ;) Også denne natten ble det lite søvn, ca 1 time totalt.

Tirsdagmorgen gikk slimproppen! Hurra! Riene var så vonde at jeg måtte puste meg igjennom de men fortsatt var det 8-13 minutt mellom hver rie. Smertene mine satt i blæra, noe jeg egentlig var fornøyd med. Også denne dagen ble det turgåing, turgåing og rømme som ble hjelpemidlene. Natt til onsdag sov jeg ikke ett sekund. Jeg hadde så vondt at jeg klarte ikke å ligge. Ved hver rie satt jeg på sengekanten og ruget meg igjennom, mens jeg pustet og pustet. Gubben ordnet dyne rundt meg og pute oppå sprinkelsengen så jeg kunne lene meg over den og sove innimelllom riene, men nå brukte jeg så lang tid på å hente meg inn i mellom riene at det var ikke snakk om søvn. Klokken 6 ga jeg opp å gikk å vekte mamma å sa at uansett hva føden sa nå så dro vi inn til klinikken. For dette gikk ikke mer. Fortsatt kom de med 8 minutter mellom. Jeg ringte inn til føden og sa at nå kommer vi enten dere vil eller ikke. Traff selvsagt på en sur dame som spurte hvor lenge jeg hadde hatt rier, siden søndag svarte jeg. Neppe svarte hun. Du har helt sikkert hatt sammentrekninger da, men ikke rier. Jeg bare, whats the difference. Det er vondt og nå kommer vi inn så får dere se hvor langt jeg er kommet.

Vi ble heldigvis godt tatt i mot av en jordmor og en student. Undersøkelsen viste ikke mer en 3 cm åpning ( L) men nå var det i allefall modent. Jordmoren bestemte at vi skulle prøve akupunktur for å hjelpe meg å sove litt så da ble jeg stukket både her og der med diverse nåler. De ville ikke legge meg inn da de ikke visste når det kom til å skje noe mer. Men jeg fikk lov å ligge på rommet ?mitt? mens jeg fikk akupunktur. Denne hjalp og jeg fikk sovet ett par timer, riktignok med rier innimellom da. Når de tok ut nålene lot de en stå igjen midt oppå hodet. Denne var visst den som skulle hjelpe aller mest på å slappe av. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, men kroppen min var sikkert utslitt etter så mange dager uten søvn. Klokken 12 kom riene oftere, men fortsatt var det i hvertfall 6 minutt i mellom. Jeg ble undersøkt ofte men det var veldig liten fremgang. I 14 tiden var det ikke mer en 4 cm åpning så jeg forsøkte meg på prekestolen. Da kom de litt tettere med 3 minutter i mellom, jahoo! Så ble jeg undersøkt ca klokken 18 og da hadde jeg kun 6 cm åpning. 6 cm! Nederlag. Men, de tok vannet og da tenkte jeg yess! Broren min ble født 15 minutter etter at vannet ble tatt. Nå var det nok ikke lenge igjen. Opp på prekstolen med deg!

Til nå hadde jeg klart å komme meg igjennom riene uten problemer, så godt det går da, men nå haglet riene over meg. Med nedpress. Den ene toppen etter den andre og jeg fikk ikke pustet noe i mellom dem. Jeg sto og hang over prekestolen og klarte ikke røre meg av flekken. Jordmoren kom å nærmest bar meg bort til sengekanten. Fortsatt kom riene i ett. Kanskje tre-fire etter hverandre så 1 minutt pause, før det var påan igjen. Og det var enormt nedpress så jeg mistet pusten når presset kom. Jordmoren satt akupunktur som skulle hjelpe mot smertene, men jeg kjente ikke noe forskjell. Bare rier, rier, rier. På forhånd hadde jeg sagt til mamma at det eneste jeg var bekymret for under fødselen var det punktet når man når 8-9 cm å man liksom bare venter på de siste før man kan presse. Jeg hadde hørt at det var mange som følte de hadde lyst å gi opp da, og jeg hadde sagt til mamma og mannen at her måtte de fortelle meg at nå, nå var det ikke lenge igjen. Siste innspurt liksom. Så, når riene kom så tett og jeg sleit med å fokusere sa mamma, husker du når vi snakket om det punktet hvor de fleste føler at nå dør de snart for det her klarer de ikke? Ja, sier jeg, er dette det?? Jippi! Så ble jeg undersøkt og da jordmoren sa at det fortsatt bare var 6 cm ga jeg opp. Denne ungen skulle visst aldri ut! Vi var nok litt av ett team der vi satt inne på rommet. Mamma hadde kald klut på ryggen min, mannen hadde varm klut på magen min og jeg, jeg tviholdt meg fast i vinduskarmen mens jeg pustet, og pustet! Men jeg var med godt mot. Så, rundt klokken 22 spurte jordmoren om jeg hadde lyst å vurdere epidural? Jeg hadde på forhånd ikke tatt stilling til om jeg ville ha epidural eller ikke, men nå ville jeg veldig gjerne det. De stakk veneflon oppe på storken slik at epiduralen skulle bli satt raskest mulig når jeg kom ned. Jordmoren stakk feil da, så jeg fikk en diger blåflekk på ene handa, og ved hver ri når mannen eller mamma holdt meg i hendene hylte jeg nei blåflekk blåflekk! :P hehe

Når jeg fikk satt veneflon og epidural og drypp og alt det andre de satt i meg så forsvant både mamma og gubben ut på gangen, i tillegg, når de satt epiduralen forsvant jordmoren også. Så der satt jeg da, helt alene med anestesilegen! ;) hehe, rakk å registrere at han var ganske handsome før jeg på nytt forsvant ned i rie verdenen min. Epiduralen var ikke vond i det hele tatt. Kjente bare ett bittelite stikk å så kjente jeg ikke noe mer. Epiduralen virket nesten med en gang, nå hadde jeg bare litt vondt, sånn som jeg hadde de første dagene før riene eskalerte. Jeg spurte jordmorstudenten pent om jeg kunne få lovt å spise litt, men det fikk jeg ikke. Eneste hun kunne tilby meg var sånn uggstygg energidrikk. De var redd jeg ville bli dårlig av epiduralen og det ville vi ikke ha noe av. Ved midnatt hadde epiduralen akkurat begynt å virke, og jeg var sliten så spurte om de kunne øke dosen helt til jeg ikke kjente noe som helst. Men uansett hvor mye de økte kjente jeg nedpresset hver eneste gang jeg fikk en ri. Men det gjorde toppene mindre og pausene lengre noe som var himmelsk. Rundt 02, skjønner ikke hvor tiden ble av i mellom, fikk jeg heftige pressrier. Sier forsiktig til mamma at det føles som jeg må på do. Så skulle jeg forsøke å gå på do men i det jeg skred ut av sengen sank jeg sammen på gulvet fordi den ene foten min var gått i dvale av epiduralen. Snakk om. :p Da lo vi så vi grein hele gjengen. Der satt jeg da, med en diger slange utav ryggen, tre forskjellige venefloner på hendene, hvor to var stukket feil, ett drypp i armen og så disse forbanna magebeltene da, ctg og whatnot. Jeg ble så irritert på de til slutt. De skled jo ned hver gang jeg fikk en rie og magen strammet seg, Så til slutt satt de sånn sensor på hodet til Lille. Altså en slange derfra også. Angrer litt i dag på at vi ikke tok bilde av meg med alle slangene og nålene overalt, men men. Vi husker det godt. I allefall, etter at jeg fikk kateter, siden jeg ikke klarte å gå på do, så ble pressriene ennå mer markant. Og jeg var livredd for at jeg skulle drite på meg selv for å si det rett ut. Både jeg og Amanda hadde feber, å pulsen hennes var litt lav så de økte dryppet og ga meg beskjed at når pressingen begynte fikk jeg en time på meg til å få henne ut på egen hånd å så ville de hjelpe til med sugekopp om hun ikke var kommet ut. Under epidural pausen min hadde jeg fortalt jordmorstudenten vår at jeg hadde hatt en merkelig drøm hvor babyen som kom ut av meg var helt svart, altså ikke afrikanersvart/mørkhudet, men helt kollesvart, som natten og en tegneseriefigur og det var en gutt. Å at jeg også hadde drømt at babyen bjeffet. Så når pressriene begynte var jordmorstudenten kjempe spent på om det var en liten svart gutt eller en hund som kom ut og hun å mamma og gubben spøkte og lo over dette her. Selv hadde jeg ikke fått med meg samtalen en gang å skjønte ingenting:P Jeg presset som en helt. Både med rier og uten. Ungen skulle ut nemlig. Jeg ville klare det selv. Mamma kom forsiktig bort til meg å sa at du vet det er lov å lage lyd når man presser. Lyd sier jeg! Nei, jeg skal bruke alle mine krefter på å få ungen ut! Ikke på å brøle mannskjit! Etter 30 minutter med pressing kommer barnelegen inn og de bestemmer seg for å ta babyen ut med sugekopp. Og at de ville komme til å klippe meg. Her fikk jeg hetta for første gang. Klippe?! DET hadde jeg virkelig ikke planlagt. Men jordmoren og barnelegen og alle rundt meg var så fantastisk flotte og rolige at det var jo ikke noe stress det heller liksom. Barnelegen satt sugekoppen under en pressrie og jeg presset alt jeg hadde, hodet kom ut til åpningen og så brøler mamma, nemmen se, så masse svart hår da gitt! Hvorpå jeg stopper pressingen min å sier, SVART? Er babyen svart? Mihih. Barnelegen hjelper hodet ut av åpningen og snur henne rundt, så tar jordmorstudenten over og etter ett par rier til så har jeg lille Amandaen min på brystet. Hun var født 04.24, nesten fire døgn etter riene mine startet. Herregud for en opplevelse! Jeg gråt å gråt å sier til gubben, tenk, denne her kom ut av MEG!

Fødselshistorien min er egentlig ett eneste stort blurr for meg. Jeg befant meg i en annen verden. Hele tiden mens riene pågikk etter vi kom til klinikken så hadde jeg en utavdæsjølopplevelse. Hørte alt som skjedde rundt meg laaaaangt unna liksom. Var helt sjokkert når jeg så hva klokken var når pressriene kom. Både mamma og gubben var fantastisk støtte da, og vi var super heldige med både jordmødre, studenter og leger. 

Ja, da begynner det å bli en stund siden sist jeg presset frem noen ord på bloggen min. Grunnen er enkel, dagene går i ett her! :) Amanda har rukket å bli hele 3 måneder. 3! Tiden går så fort. Hun har doblet fødselsvekten sin, har blitt over 10cm lengre enn da hun var født og hun sover mye mye mindre om dagene. Men som vi koser oss. 

Siden sist har vi lært at Amanda aldri er bare sulten, hun er nemlig ihjelsulten. Litt sånn om-jeg-ikke-får-mat-akkurat-NÅ-så-dør-jeg sulten. Å om jeg er altfor treig med å finne frem puppen så får jeg høre det ja. Lenge. Hun stapper puppen i munnen og grynter og klager heeeelt til melken kommer, som tar ca 10 sekunder. Og så spytter hun melk på meg ett par tre ganger før hun fornøyd suger videre og spiser seg mett. 

En annen ting vi har lært er at hun ikke tror hun er eller vil være baby lengre. Så å ligge i armkroken å kose med mamma eller pappa er uaktuelt. Her skal man opp å frem i verden. Helst bæres rundt. Med ansiktet mot verden. Er jo bare så kjedelig å sitte alene ett sted. Å spesielt om hun må sitte å se på den som holder henne. Herregud så kjedelig. 

Men vi lærer fort altså, mamman og pappan. Så stort sett er hun en smilende glad baby. En helt herlig unge. 

Siden jeg nå skriver ett blogginnlegg om babyen min så må jeg skryte litt også. Det er jo sånn mammaer bare må gjøre av og til. Hun har blitt så flink å holde hodet sitt oppe selv når hun ligger på magen. Og hun har lært seg å snu seg på siden. Og den siste uken har hun endelig fått til pludringen og litt latter. Å, mamma er bare så stolt. :)

Ja, hva skal man skrive på en dag som denne. Hva kan jeg skrive som noen gidder å lese når vi har opplevd hva vi har opplevd de siste dagene. Ingen er jo interessert i å lese om min hverdag uansett, men jeg føler jeg må skrive noe allikevell. Det er tredje dagen etter dag null som de kaller det. Dagen da Norge opplevde det verste angrepet på nordmenn i Norges historie. Og attpåtil var det en nordmann som sto bak angrepene. En etnisk norsk mann, født og oppvokst i Norge og boende på Oslo's beste vestkant. Det var sikkert ganske mange som ble sjokkerte da de skrudde på nyhetene på fredag ettermiddag og så de dramatiske scenene utenfor regjeringsbygget som ble bombet. Og en av de første tankene til mange var sikkert at vi hadde blitt utsatt for en terror handling fra en eller annen islam ekstrem gruppe. Jeg må innrømme at også jeg kommenterte etter en stund at jeg var ganske spent på hvem som kom til å ta på seg skylden for dette. Hvilken gruppe. Selv om jeg nektet å tro at noen terrorgruppe hadde bombet Norge. Vi er litt naive sånn sett, vi nordmenn. 

Når jeg slo på nyhetene selv var det første bildet jeg så en slagmark utenfor regjeringsbygget. Jeg ble sjokkert og så ble jeg fasinert. Er det lov? Det er vell kriminologen i meg, eller eventuelt ett snev av morbid nysjerrighet. Jeg ble sittende fastlåst forran skjermen og bare så. Glodde rett og slett. Og tenkte. Hele dagen. Vi diskuterte hvem det kunne være, hvor bomben hadde vært plassert, hvor likt dette bildet var bilder vi ser fra krigsherjede områder nesten hver dag og ikke minst syntes vi synd i de stakkars stakkars menneskene som var skadet og de som var døde. Etter Utøya ble vi stille. Hva ska man si. En mann, forkledd som politi gikk berserk med skytevåpen på en øy. Ingen sted å rømme for de stakkars ungdommene. 

Når jeg la meg på fredagsnatten var det konstanert at det var 7 døde i Oslo sentrum, og hvertfall 4 på Utøya. De regner med at i hvertfall 20-30 stykker var blitt drept. Og så sto jeg opp lørdagsmorgen og så at antallet hadde steget til 84. 84! Akkurat i det sekundet jeg fikk høre det skulle jeg ønske vi hadde dødstraff. Han burde henges var min kommentar. Men egentlig mener jeg ikke det, er så i mot dødstraff som det går an å bli. Men jeg er så glad for at han har forberedt seg så godt som han har, dermed kan han ikke bli diagnostisert som gal i gjerningsøyeblikket. Heldigvis,. Å så blir han forhåpentligvis dømt av internasjonal terrorlov. 

Nå i dag gleder jeg meg masse til rettsaken. Jeg håper den blir åpen, for denne rettsaken vil jeg virkelig få med meg. Hva i alle verden kan få en mann til å gjøre slike ting? Det skal bli interresant å høre hva han sier. Jeg er fortsatt fasinert, og tror jeg kommer til å være benkret når rettsaken endelig kommer opp. Sluke alt som sies. 

Men, det jeg egentlig skulle skrive om, sånn etter at jeg hadde tømt hodet mitt, var at norske myndigheter har vært kjempeflinke i denne situasjonen. Vi har aldri opplevd noe slikt som dette og allikevell tok de det på strak arm og var virkelig flinke. Holdt pressekonferanser hele tiden og oppdaterte de som satt å så på nyhetene så snart de hadde noe å oppdatere. Supert både for oss nysjerrige og for alle som satt hjemme og ventet på å høre fra sine rundt om i Oslo og på Utøya. 

Og til slutt går alle mine tanker til ofrene, både de drepte og de overlevende, etter denne terrorhandlingen, og til de pårørende. Familiene som ennå venter på svar om deres sønn eller datter, mor eller far er død. Men jeg sender også masse tanker til familien til han som er arrestert. Stakkars familien hans. De har det nok ikke lett nå de heller. Selv om det nok ikke var noe de kunne gjøre for å forhindre denne handlingen. 

Ta vare på hverandre i disse tider <3 

Herregud, tenk, for 1 måned siden på denne tiden lå jeg og Amanda på barsel og hvilte oss etter den harde påkjenningen. Hun sov som en stein og jeg var litt usikker, litt sjokkert og mest enormt stolt over den bittelille jenta med alt det svarte håret som lå i sengen sin ved siden av meg og faktisk var min. Min datter. For en rar følelse.

 
Her er hun kanskje fem timer gammel

Jeg synes tiden går altfor fort. Før jeg vet ordet av det er hun sikkert 1 år, og så plutselig konfirmert! Brems sier jeg bare. Jeg vil at hun skal være bitteliten ennå en god stund til. Blir helt stresset ved tanken på hvor fort hun vokser. 

4 uker gammel :)

Men jeg gleder meg til alt det som skjer første gangen, første gang hun snur seg fra rygg til mage og omvendt, første ålingen, første krypingen, første latteren, første skritt, første tenner, ja you name it. Er jo en første gang for alt når man er baby og nybakte foreldre:) Gleder meg, men ønsker ikke alt dette helt ennå nei. Litt tidlig. 

At døgnrytmen er litt så som så hos Lille ble jo nevnt i forbifarten i forrige innlegg. Etter nok en natt hvor hun nektet å sove overleverte jeg henne til besteforeldrene og unnet meg selv litt etterlengtet søvn. Da jeg våknet sånn delvis uthvilt etter fem timer sammenhengende søvn hadde jeg bestemt meg for at nå, NÅ skulle vi finne noe som funket for søvnkvaliteten hennes. 

Bading ble test nummer 1. Varmt vann skal visst gjøre små barn søvnige. Det kombinert med amming sørget faktisk for at Lille sov 6 timer i strekk om natten! 6 timer! At vi ikke så ett snev av hysterisk raserianfall gjorde jo at dette vil vi gjerne teste flere ganger. Særlig. Har aldri sett en så liten dukke så enormt rasende. Hun beviste i allefall nok en gang at hun bærer navnet sitt fint. Vi så nemlig for oss en bestemt ung dame når vi tenkte på navnet hennes og det er hun så definitivt allerede. Bestemt altså. Ung dame,det håper jeg drøyer ennå noen år til før hun blir. Dumme mammen som ikke skjønte at det kom til å funke la seg jo selvsagt ikke før sikkert 3 timer etter Lille og fikk dermed bare 3 timer før neste amming. Dust. I allefall.

Amme te ble test nummer 2. I amme teen er det forskjellige urter og ditt og datt som gjør små barn søvnige og i tillegg hjelper om de små har mageknip. Første natten sov hun 5 timer i strekk før ammingen og fire timer etterpå. Å denne natten var ikke mammen så veldig sen i seng heller. 

Sukkervann ble test nummer 3. Her skal alt prøves. Sukkervann skal visst også hjelpe på mageknip og slikt.

For å si det sånn, bading, kombinert med ammete som drikkes hver kveld har gjort at sukkervann flasken fortsatt står på benken. Urørt. I natt sov hun 6 timer i strekk, og jeg la meg bare en halvtime etter henne. Tror ikke jeg har sovet så mange timer i strekk siden i fjor høst en gang. Ingen do pauser, ingen amming eller spisepauser. Fantastisk deilig. At Lille hadde en eksplosjon i bleia som jeg ikke oppdaget før etter jeg hadde lagt til puppen og dermed griste ut hele meg, senga mi og alt av dyner og slikt snakker vi ikke høyt om. Ennå. Vi er nemlig uthvilt i dag. Det går ann det også. Selv om man er nybakt mamma :)

Men uansett hvor sliten man er om morgenen, når man møter dette synet på stellebordet så er alt verdt det:) Søta!

Selv om jeg egentlig flyttet hjemmefra for omtrent 8 år siden så kaller jeg fortsatt mamma og pappa sitt hus for hjemme. Jeg er hjemme sier jeg når noen ringer å spør hvor jeg befinner meg. Hjemme, som i Bergen spør de da? Nei..jeg reiste jo nordover i går svarer jeg da. Jeg har flere hjem jeg. Og nå befinner jeg meg i ett av disse. Barndomshjemmet. 

Det var godt å komme hjem. Reisen derimot var ikke fullt så god. Eller jo, det gikk jo greit, men det var ett stress uten like. Heldigvis kom både jeg og Amanda oss helskinnet hjem til slutt. 

Nå er dere sikkert superspente på hvordan det gikk på flyet med ammingen. Jo nå skal dere høre. Jeg ble sittende innerst ved vinduet, med en ung herreman ved siden av meg og en dame ytterst. Flyvertinnen kom og fortalte meg at det var superlurt å amme mens vi tok av, og i det hun sa det tok den unge herremannen opp en bok og satte seg litt sånn skrått bort fra meg. Flott, tenkte jeg, da ammer vi. Brettet ut puppen og fikset det fantastiske ammeskjoldet, og stappet inn i munnen på Lille frøkna. Hun ble kjempeglad og ivrig og startet med en gang å spise. Så taxet vi ut på rullebanen og begynte å få litt fart og jeg var kjempefornøyd med egen innsats og ikke fullt så flau lengre. Så i det vi skulle til å lette spyttet hun ut puppen og nektet å ta imot mer! Så der satt jeg da, med puppen hengende ute og ett ammeskjold som fyllte seg med melk og forsøkte alt jeg kunne for at Lille skulle ta smokken sin slik at hun ikke fikk dotter i ørene. Heldigvis gikk det jo bra da. Sånn rent bortsett fra at mamman var søkksvett og våt av masse melk som Lille selvsagt spyttet ut istedenfor å faktisk svelge maten. Ja, og sånn i tillfelle dere lurte, den unge herremannen på min venstre side leste samme side i boken i hvertfall tre ganger. 

Da kan vi konstantere at flyamming ikke er noe for oss. Hva er neste prosjekt mon tro? Finne ut hvordan man best mulig og fortest mulig snur døgnrytmen til en liten frøken perhaps? :)

En ting med den nye tilværelsen jeg har gruet meg litt til har vært amming. Og da spesielt amming utenfor husets fire vegger. Før jeg ble gravid så tenkte jeg ikke noe særlig over dette med offentlg amming. Syns det var den naturligste ting i verden at babyen også skulle få mat selv om mamsen var på kafe. Men når jeg ble gravid begynte jeg å tenke over dette og også forberede meg på at puppene mine nå skulle bli en matstasjon og ikke noe privat og eget lengre. 

Så, når vi har vært ute å trillet har jeg passet på å mate frøkna rett før vi dro ut, og så stresset meg hjem igjen etter ca 3 timer slik at hun kunne få mat igjen når jeg kom hjem. Men i går, så ville hun det annerledes. Vi skulle en tur til byen og lille frøkna hadde bestemt seg for å lære mamman ett og annet om offentlig amming. Hun nekta nemlig plent å ta puppen før vi reiste til byen. Mamman trippet rundt hjemme i all evighet og ventet på at hun skulle våkne opp å ta puppen, men til slutt var vi bare nødt å reise til byen uten å ha fått matet. Så da ble hun naturligvis sulten etter kun kort tid i sentrum og mamman var nødt til å finne en kafe slik at Lille kunne få mat. Som sagt så gjort. Jeg bretta frem puppen midt inne på kafeen, tredde på ett ammeskjold og lot det stå til. Det var ikke så ille faktisk. Selv om hele kafeen kunne se puppen min og frøkna var glupsk og griste ut over hele meg og så rapte høylydt etterpå, så er det nå gjort. En barriere er brutt. Så nå lurer jeg på hva det neste blir. Har hørt rykter om at man burde amme på flyet for at babyen ikke skal få dotter i ørene, det blir spesielt det. Intimt og greier med medpassasjerene. Vi får teste det ut på fredag, da reiser vi nordover nemlig. 

Og sånn forresten så er Lille snuppa tre uker gammel i dag. Tiden går fort. Men føler som vi har hatt henne sammen med oss mye lengre enn tre uker også ;)